Når nettene blir lange og kulda setter in

 Dagene har blitt kortere og det er kjølig om kveldene, 3-5 grader. Om dagen er det sol og 15 grader. På min vei mellom mottagelser og konserter, må jeg derfor planlegge omhyggelig min bekledning. Ikke for varm dress fordi jeg skal være innendørs, men en varm frakk er nødvendig. Skal jeg flanere i nærområdet på jakt etter leverpostei av andelever, kan det være aktuelt å ta på seg en tykk tweeddress, og spankulere iført en 3 piece. Selvsagt med hatt, jeg er nå plutselig blitt litt eldre og kan derfor gå inn i rollen som eldre Wienerbeboer fra 19 distrikt. De har overraskende ofte hatt, og silkeskjerf, det hopper jeg over.

Til min store glede har et halvt år med trening hver dag og sunn mat, ført til en vektnedgang konsentrert under magen, og det betyr at jeg plutselig glir lett inn i dresser som jeg har beholdt som et minne fra ungdommens sorgløse tid. Uheldigvis tok jeg meg sammen og gikk til skredderen med to dresser som jeg bruker mye, en sort og en mørkebrun. For å sys litt inn rundt livet. Så gikk det opp for meg at jeg plutselig ikke hadde noen sort dress, som er mitt arbeidsantrekk når jeg farter rundt på mer formelle saker og ting.

Heldigvis hadde jeg en vag aning om at jeg muligens hadde en mørkeblå dress hengende innerst i klesskapet, jeg tror den stammer fra 2017. Til min store overraskelse satt den perfekt. Kvelden var reddet og det feiret jeg med en vodka martini før vi dro avgårde. Med slips. Noe jeg normalt sniker meg unna. Jeg foretrekker hvit skjorte med button down, som jo er et sportsantrekk og da trenger man ikke slips. 

For å komplettere mitt antrekk, som er tilpasset innendørs aktiviteter som i går besto i å diskutere valget i USA, samt synge den latviske nasjonalsangen, tok jeg på meg sort ullfrakk. Nokså tykk og god og varm, og når det bare er 5 grader, varmer en slik frakk godt mellom nakkehårene. Akkurat denne frakken liker jeg spesielt godt fordi den har sort shearling besetning langs kraven og den bretter jeg selvsagt opp og da har jeg et slags skjerf som ikke er et skjerf. Utpreget praktisk. 

Jeg glemte helt å nevne at det også ble servert alkoholholdige drikkevarer på den første og den andre mottagelsen. Jeg dristet meg til å ta et glass ekte Riga Balsam og den var faktisk ikke så søt som jeg antok. Omtrent som en Jegermeister. Bortsett fra vin og sekt, ble det også servert en porter-øl fra Latvia, som jeg i dag angrer på at jeg ikke smakte på. Flere av de andre lære herrene som jeg konverserte i et hjørne, mens vi lurte oss unna å høre på talene, smakte på dette spesielle ølet, som holder rundt 8 prosent. 

Sånn går mine dager nå i november, med frakk og plutselig får man ikke lyst på,hvitvin, men heller på rødvin og det er et sikkert tegn på at kroppen forbereder seg til vintersesongen, med fet mat og Speck og kraftige sauser. Mens jeg går rundt med tweeddress. Eller frakk i donegal tweed. Eller en frakk i Loden. Fra Schneiders, som forøvrig gikk konkurs i år, eller fra Steinbock, som ikke har gått konkurs. 

Det er noe med november som gjør at det trekker fra vinduene og man slenger på seg en lang frakk som varmer nedover mine ikke lenger så muskuløse ben. Noen ganger skulle jeg ønske at frakken gikk ned til anklene, men jeg tar meg i det og avviser tanken. For jeg har sett mange eldre menn som går med slike frakker fra tiden da jeg bodde på Manhattan og ingen steder blåser den kalde og isende vinden fra nord verre enn på Park Avenue, fordi den er dobbel så bred som de andre avenyene og da går både damer og herrer rundt meg ankellange frakker. Et merkverdig syn man ikke helt klarer å venne seg til. Å bli observert iført en slik frakk kan sammenlignes med å treffe noen bekjente på gaten sånn i ett-tiden om natten, drivende full, mens man har sølt en kebab både på skjorten og på jakken og på frakken. 

Det korrekte svaret på å fryse på leggene, er lange herresokker i tynn ull. Det er både riktig ut fra det sjokket folk kan få ved å se en mann blotte leggene ved å bruke for korte sokker, samt også det metrologiske faktum at det trekker fra gulvet i eldre hus. I Musikverein, hvor jeg ofte er og lytter til symfonisk musikk, samt korsang, har de et lufteanlegg eller aircon som sørger for trekk langs gulvet, samt ujevn temperatur på galleriene hvor losjene er. Faktisk så har jeg nesten alltid en tynn tweeddress på meg når jeg er gjest der, fordi temperaturen er så ujevn. Jeg er ikke spesielt uhøflig, men jeg tar ikke fem øre for å ta av meg jakken for å regulere temperaturen. Slik begynner jeg kvelden, før noen, og det vil si en eldre herre i tykk ulldress, setter spaken for aircon på full guffe. Da er det på tide å ta på seg jakken og takke seg selv for at man var forutseende. Kunnskap om livet som musikkelsker.

Andre steder hvor det serveres klassisk musikk har mer normale systemer for oppvarming. Kjølig når man starter og 25-30 grader utover aftenen. Da passer det med vanlig dress.

Når det gjelder mitt liv som friluftsmenneske, er det syklingen som gjelder. Det betyr Brynje eller helsetrøye av ull innerst, og så en tynn ulltrøye utenpå. Jeg liker de som Devold har, og det er ikke deres skyld at jeg hele tiden roter dem bort. For tiden bruker jeg en tynn knelang stillongs i ull. Når det blir ned mot pluss to grader, regner jeg med å bruke ekte norsk lang stillongs.

I Norge fryser ikke folk, vi er vikinger og er vant til å,tåle alt av vind og vær. Man går tur uten lue og skjerf. Her bruker folk som sykler, halser i ull og også balaklava. Noe som må være uttrykk for en annen kultur og angst for å få lungebetennelse. I Norge har vi vaksiner for slikt.

Jeg har mange ubesvarte spørsmål knyttet til friluftsliv, som jeg begynte sent med i livet. Hva er det som er mest praktisk, en hjelmlue eller et hjelmtrekk? Hva varmer akkurat passende, men heller ikke mer eller mindre? Jeg kjøpte en hjelmlue for noen uker sider og den var altfor varm, noe som førte til at jeg måtte dra den lange veien til en Intersportbutikk i Maria Hilferstrasse, via S 45-toget til Ottakring, og så U 3, som altså er T-banen, til Neubaugasse, for å kjøpe en tynnere og mer høstlig utgave. Rett over gaten der ligger en Thalia Bokhandel med stort utvalg av engelskspråklig litteratur. Hver gang jeg går inn i den butikken, kjøper jeg bøker. Det må jeg slutte med, sier jeg til meg selv, mens jeg gjerne er iført en lett ullfrakk, gjerne en lodenfrakk, som ikke er så varm som en frakk i donegal tweed.

Nå skal jeg jakte på mine beanies. Jeg har minst to og nå er tiden kommet til den fine og kalde årstiden.

Boots fra Cheaney, i foret utgave, lammeull. De er utpreget praktiske, fordi man med slikt for kan bruke tynne sokker som passer inn i sorte pensko. Når man har kjempet seg frem til de lune stuene, hvor det serveres gløgg eller fingermat, før man setter seg til bords for å spise kjøtt og flesk.

Et nytt bekjentskap. Modellen heter Grinzinger og er fra Ludvig Reiter. Jeg bor like ved Grinzing og mener fortsatt at jeg derfor hadde et absolutt behov for akkurat disse skoene, som er tilpasset følsomme føtter og derfor har mye padding innvendig. Et par sko som man ikke trenger å gå inn, slik som engelske sko.

Her kan man få et inntrykk av den gode paddingen. Gnagsår er ikke noe vi liker.

Min 3:piece i Harris Tweed. Som jeg nå lett kommer inn i. En dress som kun kan brukes utendørs. Snart må jeg gå rundt på alle julemarkedene og da er dette mitt arbeidsantrekk, mens jeg viser vei. Menn på julemarked drikker snaps, mens damene liker gluhwein. 

Slipset jeg hadde på meg i går. Fordelen med mangefargede slips er at de både står godt til min røde nese og stålgrå øyne.