Røkejakke eller dinnerjakke?

Tartanmønstret røkejakke, smoking jacket eller dinnerjacket? Det er vel helst i England og USA at dinner jacket og røkejakker er en egen sjanger. At man bruker denne typen jakker til festlige anledninger, typisk festive season, som for uinnvidde er juleselskaper, er ikke typisk norsk. Nå bor jeg i utlandet og derfor tynges jeg ikke ned av sære og undertrykkende norske stiltradisjoner, hvor det meste skal være A4.

Så hadde det seg slik at jeg var i nabolaget rundt Sloane Square i London, jeg var faktisk på vei til en av mine favoritter, Oliver Brown. Så gikk det opp for meg at Derek Rose også har butikk her, og da stakk jeg innom, for å sjekke om de faktisk hadde tartanmønstret smokingjakke. Merket er stort på dressing gowns, og pyjamaser, så det var ingen selvfølge at de hadde inne smokingjakker. Det hadde de, og jeg kjøpte min. Litt oversize , men det liker jeg. Heller for stor enn for liten. Jeg søker det behagelige og velger heller løst og ledig snitt enn tettsittende.

Jeg husker fra studietiden at det kun var de som hadde gått på kostskoler i England som dukket opp i tartanjakker og enda verre, bukser i tartanmønster. Når kleskoden var black tie. Men det er altså korrekt. Man kan bære dinnerjacket i fløyel til festlige anledninger og til store anledninger og det gjelder også smoking i ulike varianter. Skillelinjen går ved white tie, da må man hente frem flosshatten og kjole og hvitt og kalvebrystet. Mot engelske brylluper går skillet via morning coat, som er et formelt antrekk til bruk om dagen. Samt muligens et besøk på Ascot.

Jeg skal ikke plage leseren med å gå gjennom alle de ulike skotske klanene og hva slags tartanmønster de har, det er mer et emne for historikerne og ligger utenfor min begrensede verden, som består av enkle sysler som skriving, iført Robe fra Derek Rose, spaserturer iført dresser i tweed eller mottagelsen eller formelle middager, i sort dress, eller nokså mørk. Mens jeg holder et glass sekt i min venstrehånd, hvis jeg må hilse på noen. Ellers holder jeg min drink i høyre hånd.

Det er de sosiologiske elementer ved dinnerjacket som er mest spennende. Det er jo selvsagt morsomt å gå rundt i litt uvanlige kostymer, men det er de andre, helvete er de andre, som Sartre sa, som kjører showet. Hvorfor går du på fest i pyjamas spør folk og avslører at de aldri har hørt om dinner jacket. Så har jeg valget mellom å fortelle dem at de er uniformerte idioter eller spøke det bort. Om sommeren liker jeg for øvrig godt å gå på fest i pyamasskjorte, jeg liker snittet, det er i,praksis det samme som hawaiskjorte eller guayabera.

Kulturell kapital kan avtegnes på så mange måter, definisjonen av en gentleman er som kjent en mann som kan spille trekkspill, men som ikke gjør det. Distinksjonen er rangordningen mellom ting og kulturell kapital, for å ta en spansk en når det gjelder Bourdieu, den franske sosiologen som skrev om hvordan vår dannelse avtegner seg i hvilken mat vi spiser, hvilken musikk vi hører på og hvordan vi kler oss, klassisk eller prangende. Prangende forbruk var det for øvrig Torstein Veblen som skrev om, nyrike som ikke har stil, men for mye penger.

Jeg tror jeg gir opp mitt forsøk på å beskrive hvorfor jeg liker uvanlig bekledning, og også uvanlige sko, men jeg er altså ikke konservativ eller konvensjonell. Jeg liker alle farver og alle mønstre, når det gjelder sko er jeg for øvrig veldig konservativ, skoene skal være randsydde.

Fordelen med en røkejakke er også at den sender ut signaler om at den kan tas av og slenges bort i sofaen, dersom det blir for varmt. Som vert har man strengt tatt det privilegiet å gå i røkejakke selv om kleskoden er business casual eller sort. Samt at når verten tar av seg jakken, kan også andre gjøre det samme.

Verden ville vært mindre hvis ikke noen få menn gikk på middager iført røkejakker i tartan eller leopardmønster. Paljetter synes jeg ikke noe om, men jeg respekterer selvsagt at andre ifører seg slike dresser.