Uvøren klassisk herremote

 Jeg foretrekker å sykle på morgenkvisten eller før 1100 på Donau Insel. Som altså er en 25 km lang kunstig øy midt ute på Donau, konstruert som flomvern på 70-tallet, men også tiltenkt en rolle som friluftsområde for Wiens 2 millioner innbyggere, som ellers sitter og pimper øl eller hvitvin og ser på Tv eller røyk weed. Noen går også på konserter. Noen liker å sykle på de utallige sykkelveiene på øya og der kommer jeg inn i bildet, som en filosofisk og langsom syklist, noen ganger på min Brompton og noen ganger på min VELLO stålsykkel med Gates rem og Rohloff. På denne tiden av året bugner engene på øya av grønt gress og blå steppesalvie og alle andre urter som tilhører det pannoniske floraelement, som altså er tørketålende og varmekrevende vekster tilpasset Donaubekkenet, som omfatter østre deler av Østerrike og omtrent hele Ungarn og en god del av Slovakia.  Det er andunger overalt og i dag så jeg også mange svaneungen, de er grå og gråbrune og drømmer sikkert om å få hvite...

 Funksjon trumfer form, og når jeg reiser med fly, normalt to reiser sammenhengende, dvs nærmest 10 timer inkludert venting på Gardermoen, ofrer jeg liten tanke til å opptre veldresset og elegant. Flyreiser på dagens fly, de er ofte 40 år gamle og lite bekvemme og fullstappet med små flyseter tilpasset slanke små menn med korte ben og slanke hofter og slanke skuldre. På mange måter synes jeg både økonomiklasse og økonomi pluss i Europa er uverdig. Vi blir behandlet som høns i bur, som skal sendes til slakterietog ribbes. Jeg er bare 182 cm og 105 kg, så jeg burde ikke klage, sammenlignet med de opplevelsene norske menn på 190 cm får, enten de er veltrente eller fetladne. Men jeg klager likevel. Ofte når jeg flyr, hovner føttene litt opp, og derfor sørger jeg for å ha store og godt polstrede joggesko. Som passer på den turen på 1 km som flyselskapene sender oss ut på til gate. Norge blir jo ikke prioritert på europeiske flyplasser, sånt sett er vi en fillenasjon som for alle andre f...

 Jeg husker hvilke sko jeg giftet meg i 2011. Jeg husker hvordan jeg hadde det da jeg kjøpte mitt første par  med randsydde engelske sko fra Northampton. Det var vel i 1991. Da jeg også kjøpte boken «En gentleman» av Bernard Roetzel og skjønte at det lå et helt univers der ute som jeg ikke hadde visst om. Jermyn Street. Brooks Brothers. Turnbull & Asser. Trickers. Cordings. Jeg bestemte meg straks for å satse på klassisk herremote. Så jeg finjusterte mine innkjøp og satset på salgets siste dager hvor man ofte kunne få ting med 70 prosent rabatt. Dette var jo også en tid hvor det var mange forretninger som gikk konkurs, så panthaver var jo ofte interessert i å realisere varelager fort. I studietiden kjøpte jeg alle mine klær på Fretex og slike steder, inkludert loppis. Da jeg begynte å jobbe, begynte jeg å gå med Fjellreven i alle varianter, samt Norrøna fordi vi hadde rabattavtale med dem. Jeg gikk på byen i Ola-jakke, helt til jeg plutselig fikk sansen for det italienske ...

 Det var stor stas da en nokså gammel Fjellrevenbukse plutselig dukket opp innerst i et skap da jeg skulle snekre litt og lette etter min Makita stikksag. Jeg har gått over til Makita 18 volt og har etterhvert fått meg kjedesag, sirkelsag, hekksaks, slagdrill og sykkelpumpe. Alt med to stk 18 volts batterier og en ladestasjon som har luftavkjøling.  Jeg tror turbuksen stammer fra 90-tallet, fordi G-1000 stoffet som Fjellreven bruker til turbukser, har forandret seg en del siden den gang. Min referanse når det gjelder dette tynne og tettvevde bomullsstoffet er en Fjellreven vindjakke fra 1988. Den passer perfekt ennå og det tar jeg som et godt tegn. Når en jakke eller bukse av dette ,la oss si 90-talls-kvaliteten av bomull, blir velbrukt, blir det veldig behagelig mot huden. Det er usedvanlig sterkt, slik at jeg kan snekre videre på mine prosjekter, og det puster godt. Akkurat denne buksen er utstyrt med veldig mange lommer, jeg kan telle 7 stk, og det holder for denne gangen. ...

 Jeg har en hemmelig drøm om å ha fullstendig oversikt over hva jeg har av sportsutstyr og bekledning og sko og sydvesten og Four Plus og pullovere og jakker av sjeviotull. Jeg ser for meg et stort rom med utallige skap og skuffer hvor det er skrevet med store og lett lesbare bokstaver info som «sykkeljakker sommer» og «sykkelbekledning vinter» og «sykkelsko og sykkelsokker» og «bits» og «sykkelpumper og sykkelverktøy» og «ascots» og «sløyfer» og «slips» og «mansjettknapper» og «bukseseler» og «T-skjorter» og «kjole og hvitt, samt alle knappene» og «joggesko» og «fjellstøvler» og «skiutstyr» og «dunjakker» og «tweeddresser» og «formelle sommerjakker» og «seersucker» og «Shell cordovan» og «country brogue» og «Oxford» og slik kan listen gjøres nokså lang. Sammenlignet med min kone har jeg ikke like mye i klesskapet. Hun tar den plassen hun trenger, fordi hun har så mange kjoler og drakter, og så får jeg den plassen som blir til overs. Litt her og der og dermed mister jeg oversikten....

 Jeg pendler mellom tre steder, og forleden dukket to par sko opp som jeg i vanvare hadde mellomlagret på feil sted. Og glemt. Et par aurlandsko fra Maine, Bass, firmaet som introduserte denne skotypen i USA, på 30-tallet, samt et annet par fra engelske Ted Baker. Samt mine brunrøde James Loafer fra Trickers.  Modellen fra Bass ble kalt weejun, etter opprinnelsen, som er norwegian. Aurland i Sogn. Hvor fattige fiskere i generasjoner hadde sydd slike sko, som de også solgte til rike amerikanere som beskuet fjordene og breene i området, mens bunadskledde blonde jenter med blå øyne serverte vafler med jordbærsyltetøy. Hr Bass, en fremgangsrik forretningsmann som kjøpte skoene og likte dem, kopierte dem og satte dem straks i produksjon. De ble raskt populære blant Ivy league folket, ungdom med rike foreldre som gikk på universitetene i New England, snobbeskoler for de utvalgte. Men bra læresteder.  Grunnen til at pennyloafers så raskt ble populære i USA, er at befolkningen de...