Sko og klær som indeks for et levd liv

Jeg husker hvilke sko jeg giftet meg i 2011. Jeg husker hvordan jeg hadde det da jeg kjøpte mitt første par med randsydde engelske sko fra Northampton. Det var vel i 1991. Da jeg også kjøpte boken «En gentleman» av Bernard Roetzel og skjønte at det lå et helt univers der ute som jeg ikke hadde visst om. Jermyn Street. Brooks Brothers. Turnbull & Asser. Trickers. Cordings.

Jeg bestemte meg straks for å satse på klassisk herremote. Så jeg finjusterte mine innkjøp og satset på salgets siste dager hvor man ofte kunne få ting med 70 prosent rabatt. Dette var jo også en tid hvor det var mange forretninger som gikk konkurs, så panthaver var jo ofte interessert i å realisere varelager fort.

I studietiden kjøpte jeg alle mine klær på Fretex og slike steder, inkludert loppis. Da jeg begynte å jobbe, begynte jeg å gå med Fjellreven i alle varianter, samt Norrøna fordi vi hadde rabattavtale med dem. Jeg gikk på byen i Ola-jakke, helt til jeg plutselig fikk sansen for det italienske merket Diesel. Fordi de var de første i oslo som solgte knall gule og knall oransje bukser og irrgrønne jakker. Jeg har alltid likt sterke farver, og nå,fikk jeg endelig tak i sånne klær. Min Dieselperiode ebbet ut etter rundt 10 år.

På 90-tallet fikk jeg også sansen for Kenzo. Skjorter og slips. Kun fordi farvene var unike, dvs stoffene. Tror ikke jeg så en eneste annonse for merket i Norge, så det var nok farvene som gjorde meg interessert.

På denne tiden gikk jeg rundt i Oslo og ellers i Norge, jeg reiste mye via jobben, iført en grønn ulljakke fra Devold og en vest i oilskin fra Barbour. Det var mitt absolutte favorittantrekk fordi jeg kunne regulere varmen fordi Devold-Jakken hadde glidelås og fordi vest har lommer, noe jeg alltid foretrekker. Dress var jeg ikke interessert i. Jeg hadde noen, men brukte dem kun når det var nødvendig. Bortsett fra at jeg umerkelig utviklet en preferanse for rutete bukser, i skotsk stil. Det var vel en trang til å markere protest mot konformiteten som da hersket i Norge og som fremdeles styrer nordmenns liv. Man skal,ikke skille seg ut eller tro at man er noe og man bør holde kjeft og gå på tur uansett vær og vind. Allværsjakken er det eneste tillatte og etter det jeg har hørt, er nordmenn så gale etter slike jakker at mange ønsker å bli begravet i en slik jakke, noe som er problematisk fordi liket da ikke forandres til muld.

Da jeg var 15 år, ble jeg politisk radikal, det er jo noe som hører til ungdommen og hvis man er oppvakt, er man radikal i sin ungdom før man blir konservativ når man blir senior. Jeg er for tiden forsvarsvenn og mener at Norge styrer mot en forsvarspolitisk avgrunn hvis vi ikke snart bruker minst 5 prosent av BNP, inkludert oljeinntekter, til forsvaret.

Som ung og radikal, måtte man gå rundt i en brukt militærjakke, og gjerne med et skjerf i halsen. Som følsom og lettpåvirkelig ung mann, tok jeg opp i meg moten med å,gå med sort vest og hvite skjorter. En slags rallaruniform. Etter noen år sluttet jeg med dette og begynte å gå med Levis, bukser, skjorte og jakke. Dongrey er utpreget praktisk, og det var vel årsaken til at jeg helt opp til moden alder gikk i denne typen uniform, sikkert inspirert av amerikanske filmer.

Hvis jeg skal se meg tilbake, er det banale svaret på sko og klær at det praktiske har styrt mine valg. I min tid i Uganda, 4 år, gikk jeg på mottagelser i svale klær, typisk lin. Mine 5 år i New York førte til at jeg begynte å gå i lange frakker. Fordi vinden fra nord om vinteren er isende kald. Særlig når man krysser Park Avenue. Vi bodde ved East River og Yorkville og der var det også nokså isende i værlaget når det kom dundrende en Northeaster. Om sommer gikk jeg i seersucker-klær. Et bomullsstoff som er det mest behagelige i varmt sommervær med høy luftfuktighet.

Nå bor jeg i Wien og der går folk med grått hår i frakk og gjerne hatt. Denne klesveien har jeg tatt til meg, bortsett fra at jeg synes silkeskjerf er for glorete. Jeg holder meg unna akkurat dette. På den annen side, alle i Wien har kjole og hvitt og det har også jeg. Man slipper generelt ikke inn på,ball uten dette.

I min tid i Afrika var jeg opptatt av safariklær. Dette er lette klær som bør være jordfarvet slik at man ikke så lett får flekker på klærne. Samt at stoffet bør være myggtett, slik at man slipper å få malaria og sovesyke. Utgangspunktet for safaristilen er jakt og safari og kun det praktiske. Klaffen på skulderen på en safarijakke er der for å holde på plass futteralet til kikkerten når man løper for livet til tryggheten inni en Landcruiser.

Klær er et utpreget sosial markør som sender ut signaler om hvilke kretser man tilhører. Ikke så mye penger, men mer generelt om man er vanlig middelklasse eller om man tilhører øvre middelklasse, hvor man fører seg med så stor verdighet at man alltid får et bord på de beste restauranter. Jeg kler meg ofte på kanten, men passer på at jeg har randsydde sko på meg. I England er dette en sikker markør. I Norge er det veldig få som har peiling på sko av en viss kvalitet, så her vil man ikke forstå at jeg spaserer rundt i Shell cordovan derbies fra Alden. Ignoranse er vel det rette ordet.

Ofte er uniformen sort dress og da må også jeg innordne meg. Jeg tar av og til hevn ved å bruke røde sokker. Lange sokker fra Gamarelli er en egen greie.

Alt i alt er jeg i klesveien ofte en slubbert som gjerne skulle ha vært en spradebasse, men som ikke har det genet i seg. Til det er jeg altfor lite detaljorientert. Men jeg liker farver, og ville nok i et annet liv ha vært kunstmaler.