Skytterjakken

 Denne jakken ble levert på døren, og deretter brukte jeg den omtrent hver dag i fem måneder. Deretter ble det vinter, og vinterjakker, og så ble den hengende innerst i skapet, ute av syne og ute av sinn. Nå titter atter solen frem fra mørket og sølepyttene forsvinner med snøen som falt i fjor. Det er mars og jeg er klar for vårklær.

Det er den drømmen vi alle bærer på, at vi skal finne en jakke som vi liker med en gang og som sitter som et skudd, det er kanskje derfor denne jakken heter skytterjakke, og så har jakken også de kvalitetene som er knyttet til konnotasjoner, tradisjon og levd liv.

Dette er en ordinær skytterjakke med to store lommer foran, de er sertifisert for å tåle 15 kg patroner hver. Skuldrene er skåret for skyting og plaffing, på engelsk er jo shooting fasanjakt. Det er sikkert en fin livsstil, men ikke noe for meg. Jeg liker jakka fordi stoffet er det  originale grenfell bomullsstoffet som sir  wilfred grenfell, misjonær på New foundland, bestilte for veving i 1923 hos haythornwaite med sønner, burnley. Vevd med 600 tråder pr tomme er dette et stoff som motstår fukt og regn og som på den tiden sto for det ypperste av teknologi for fjellturer. Sir Edmund Hillary hadde en anorakk av denne typen stoff, sannsynligvis ventile-stoffet, da han besteg mount everest på 50-tallet.

Da er det godt nok for meg, og min inderlige avsky for Goretex kan jeg igjen markere ved å gå i en tilnærmet regntett jakke som puster og ventilerer og som former seg rundt min kropp som en taukveil som er ligger fritt på fordekket på en skonnerten som krysser. Jeg bruker beltet av og til, men stort sett ikke. Fargen er grønnlig, og en slik jakke er forsåvidt militær i hele sitt uttrykk. Det er ikke jeg, men jakken passer den landlige gentry stil som jeg er svak for og som vel er helt ukjent i Norge. Jakken så jeg første gang hos cordings på picadilly, men de hadde ikke min størrelse der og da, så jeg måtte i stedet trøstekjøpe tattersall skjorter der. 

Jakken, som altså er laget hos grenfell i London, er basert på autentiske tegninger fra 40 tallet. Man kan forestille seg at under bombingen av London på den tiden, risikerte en medarbeider livet for å redde de originale tegninger til jakken ut fra de brennende ruiner som luktet sterkt av oilskinjakker som har tatt fyr. Akkurat brente oilskinjakker har jeg aldri opplevd, jeg jobber ikke som brannmann, men duften er uansett særpreget. Det heter vel parafinvoks og da er det vel bare å hente frem petromax lykten fra skjulestedet og så er jeg klar til å lyse etter fisk. 

Eller jakt, eller spaserturer uten mål men fulle av mening, der jeg koser meg når regnbygene kommer kastende fra kryss og tvers og det doble stoffet av bomull bygger opp sitt ytre forsvar, som er at fukten gjør at trådene, 600 pr tomme, utvider seg og sveller opp, og da klarer ikke regner å trenge gjennom og det innerste laget i jakken er tørt, og jeg er seierherren og nyter regnværet, for jakken er også så lang at den beskytter meg og mitt legeme ned mot leggene og det kneet jeg av og til har

Her ligger jakken lett hengslengt på spisebordet, hvor jeg i går kveld sølte litt rødvin. En vin vin situasjon.

Her er jakken plassert i en annen vinkel.

Det innsydde beltet. 

Mansjetten er regulerbar dersom man knepper opp, og den former seg fint etter håndleddets runding. 
fått litt gikt i, særlig når det stormer som verst, fra vest.

Det var litt om konstruksjonsmåten, jeg klarer ikke helt å fastslå vevetypen, men det er sikkert twill vev. På kryss og tvers. Det er den tetteste og sterkeste veven som også brukes for fallskjermer og presenninger for en Morgan 6 plus og en lue beregnet for å fly i åpen cockpit. 

Stoffet er beslektet med garbadinstoffet som hr burberry vevde før 1 verdenskrig. Som kjent foregikk den i skyttergraver og grøfter og derfor laget hr burberry grøfte frakker og den heter i dag trenchcoat. De vulgære variantene av trenchcoat coat sydd av dette stoffet pryder i dag mang en parveny på et gatehjørne i storbyene og småbyene. Min jakke representerer mer den stillferdige og ettertenksomme fetteren. En jakke som ikke gjør noe av seg på motevisninger, men som tjener sin herre ydmykt, særlig i regn eller i tider der man trenger å ha mye bagasje i de store lommene. 

En jakke som er så innadvendt (hvis man først er på galeien og skal prøve å besjele en jakke), må selvsagt ha noen små detaljer som markerer klassen den tilhører, og i dette tilfellet er det ekte lær i spennen på beltet og ekte hornknapper dreid for hånd på et lite verksted i dorset. De innvendige mansjetter på ermene, som er praktisk i ruskete vær, er sikkert også håndstrikket av en gammel dame på Harris øyene, i pausene mellom veving av ullstoff.

Anbefaler jeg denne jakken? Nei, og atter nei. Jeg vil helst være alene i Norge med å bære denne jakken, som altså er grønn og ikke grå. Min iPad slo seg litt vrang her forleden da jeg tok bilder og nå skal jeg nok straffe den med å oppgradere programvaren.