T-skjorten

 Før august 2011, visste jeg ikke at det fantes T- skjorter som er veldig gode å ha på seg. Jeg hadde hatt et likegyldig forhold til underskjorter, de som brukes til tynne skjorter for å oppta svette, gjerne med dyp V-hals og vanlige T-skjorter. 

Denne vakre augustdagen i New York, som dirret av hundre prosent luftfuktighet og 32 grader, hadde jeg som nyinnflyttet gått bort til urbutikken til brooks Brothers, det vakre bygget som ligger på 44 stå og Madison, like ved det bittelille skobutikken som selger Alden sko som de såler opp selv, med praktiske commando såler. Et godt tips dersom man kjøper Shell cordovansko og har tenkt å bruke dem i Norge. Etter å ha studert preppy-eller Ivy League-bekledning, gikk jeg noe tilfeldig bort til femte og der fant jeg min første Orvisbutikk, muligens den første som ble etablert på Manhattan. Butikken hadde alle kjennetegn på at den hadde vært der lenge, og selvsagt var betjeningen også godt oppe i årene. Jeg kjente ikke til Orvismerket, men det er altså et slags lukket økosystem for øvre middelklasse på østkysten, New England. Akkurat som også brooks Brothers også har klær til hele familien.

Jeg kjøpte noen Tees som ble kalt Montana Morning, med retro sikksakksømmer, i en myk og relativt tykk bomullskvalitet. Livet har senere lært meg at dette året representerte høydepunktet for bruken av akkurat denne bomullskvaliteten, fra Peru. Rundt 2016 satt det en jævel, sikkert en siviløkonom, og regnet på hvor mye orvis ville øke profitten dersom man reduserte mengden bomull i denne T-skjorteserien. Så da ble den tynnere og ikke så god, men forsåvidt ennå god nok for meg. Heldigvis har filson kopiert suksessen med montana morning hos orvis og de sparer ikke på kruttet, de har tykk og fin bomull fra Peru.

Sånn er det med hverdagsklær som T-skjorter. Man kan bli dypt følelsesmessig knyttet til en bestemt type, gjerne den dyreste og beste. Jeg er ennå ikke så på kjøret at jeg har skaffet med oversikt over de ulike typer bomull, men egyptisk bomull er ofte bra, og sea Island bomull er alltid den dyreste. I min verden er Hanro og Derek Rose best på T-skjorter, men de er altfor dyre. En skjelden gang får jeg en Hanro fra min fortryllende kone, hun har bare Hanro og har sikkert litt dårlig samvittighet. Men Hanro er vel mest for damer.

Ellers er det Orvis for meg. Gjerne med lange ermer, de passer meg best i den kalde årstid, vi skriver april, men morgenduggen hadde i dag frosset til på markene jeg sitter og ser utover i min skrivestue, som er vendt mot vest og hvor jeg på høyre siden har et magnoliatre som snart skal blomstre, Magnolia stellata. Rett foran meg på markene har jeg 16 pallekarmer, som jeg skal så til med koriander, spinat, grønnkål, basilikum, ulike typer salat, kanskje to squash planter, to busktomater og så kommer jeg hjem fra hagesenteret og har kjøpt for mange krydderurter. Det er hagelivet. Det er så mange urter man ikke har smakt og prøvd i en fiskegryte med breiflabb tilsmakt med hvitvin og en tanke med cognac. Servert på en seng med urter. 

Så vi dro på pilegrimsferd til elven Battenkill, til byen Manchester i Vermont, Upstate. Der er hovedkvarteret til orvis og også en orvis outlet. Hele byen er full av outlets, mener at staten ikke har tax på  klær og sånt. Byen er vakker og full av flotte store og vel bevarte sveitservillaer og andre hus i viktoriansk stil. Ikke dra dit i slutten av august, da kan man ikke sitte ute og spise der fordi jordvepsen er på sitt mest aggressive.

Oppe i fjellene på østsiden av byen ligger landsbyen Grafton, hvor man lager den beste Cheddar osten i USA. Lagret cheddar er godt, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt min egen gruvegang der oppe, fylt med cheddar som modnet seg i vei. Så kunne jeg kjørt opp dit av og til og smakt meg innover i de nedlagte gruvegangene. Det var visnok pinsevennene som lærte folket der oppe å lage ost da gruvene gikk tomme for mineraler.

Lenger øst, i Maine, heter det lokale orvis L.L Bean. De lager i prinsippet det samme, klær og sko for hele familien. De berømte duck boots, som på Manhattan er en sosial markør for at du har studert ved Harvard eller er annet college type ivy league, lages av LL Bean. Og ble oppfunnet av grunnleggeren, for 120 år siden. 

Jeg holdt neste på å moste tråden, men tilbake til T-skjorter. Jeg har de liggende lenge, fordi de når de er laget av Orvis, bare blir bedre og bedre etterhvert som de langsomt går i oppløsning etter 200 vask. Jeg liker vintage T skjorter, andre skal ha en ny hele tiden. Det er jo ikke bærekraftig. Tenk på alla barna i India som hele tiden må lage nye T- skjorter. Jeg liker å bruke og ha både klær og sko lenge, hele livet. Det er spesielt bærekraftig og ytterst praktisk, særlig for sko, som når de først er gått inn, blir mer behagelig på foten. Randsydde sko fra Northampton har alltid en pute av kork i sålen, mellom innersålen og bindsålen, og den former seg etter foten din, enten du er lettføtt eller tung på labben.

Poeten Robert Frost var forøvrig fra Vermont. Han er den med «The road not taken». Det er en tursti i området hvor man går ut i skogen og leser dikt av denne poeten. Det var stas å stå der, i et kryss med to stier og lese dette diktet på en plakett. En treplate på en stolpe. 

The Road Not Taken

By Robert Frost

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I--
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.