Reisevesker
Det heter dufflebag på norsk nå, og med mitt halve hjerte, som skriver riksmål, protesterer jeg på at amerikanske ord, duffel betyr greier, saker, så lett får innpass i det norsk språk. Den andre delen av min hjerne, skriver nynorsk. Jeg tenker klarere på nynorsk, og skriver mer presist, men det er sjelden bruk for en presis penn i mitt liv.
Mitt første møte med en slik veske, la oss kalle den en reiseveske, var forøvrig via et militært overskuddslager. I ungdommens overmot dro man på reiser i bil, og da var en bag i seilduk mer praktisk enn en koffert når man skulle stue bagasjerommet i bilen full av de få klærne man hadde med seg på den tiden. Så kjøpte jeg for tyve år siden den største duffle bagen fra north Face. I plast. Den varer garantert livet ut, sa ekspeditøren i butikken. I dag heter det vel selgeren.
Den varte i rundt ti år. Så begynte den å gå i oppløsning. Det var altså ikke av sentimentale eller motemessige årsaker at jeg gikk over til reisevesker i tettvevd, dvs twillvevd bomull. Jeg foretok en kjøpsbeslutning, jeg husker ennå hvor jeg var, og det var i great Jones street i noho på Manhattan, der jeg tilfeldigvis gikk forbi en butikk som bare solgte reisevesker i twill og lær. Det var forøvrig et fatalt møte, for dette representerer det første forvarsel om at jeg begynte å bli konservativ. Jeg var på den smale veien hvor man blir mer og mer hatefull når det gjelder plaststoffer, allværsjakker og allværsbager.
Jeg var kommet hjem og hadde funnet et fast punkt i min reisende tilværelse. Fra nå av har jeg aldri snudd meg tilbake.
Filson igjen. De begynte å lage reisevesker i denne stilen rundt 1990, men de hadde et godt forbilde i sin klassiske postmannens veske fra 30-tallet. Den er også i min familie.
Akkurat som høyt blodtrykk kommer snikende, uten symptomer, har jeg blitt mer konservativ med årene. Disse reiseveskene representerer vendepunktet for min vandring fra radikal fusentast til konservativ når det gjelder sko og vesker og klær og alt som kommer fra naturen, slik som oster og skinke og trøfler og hybrider av magnolia sieboldii.
Disse reiseveskene, som er nokså dyre, siden prisen på bridle leather har økt kraftig etter at etterspørselen etter rideutstyr har gått ned, forstår ikke denne mekanismen, har jeg som oftest plukket opp på et filson salg. De finnes i små, medium, stor, ekstra stor. De kommer med skulderrem og er upraktiske hvis man må transportere dem uten bagasjetralle. Så de passer på fly, dersom man blir transportert til flyplassen av noen, eller til bil. Og de er bortimot umulige å ødelegge fordi de kun består av kraftig bomullsstoff og lærremmer. Og nagler i messing og tredobbel søm. Jeg har fått ødelagt mange fine vanlige kofferter på fly. Uansett hva de sier, så tåler ikke hengslene og hjulene den belastningen de blir utsatt for når de kastes ti meter ned når man laster et fly. Behandlingen bagasje får når man flyr, er verre enn det man kan forestille seg. Jeg har spurt etter kofferter som tåler alt, og de finnes, men de er svært tunge. Pelican har en lettserie som kan anbefales, men ulempen er selvsagt at de ser ut som militært utstyr og derfor ofte blir åpnet, selv om en gjennomlysning kun avslører et lass brooks Brothers skjorter i Oxford Cloth, buttons down snipp.
Det er den følelsesmessige gevinst man får ved å eie og bruke reiseverkøy som man synes er vakre og som man vet holder livet ut, uten skader, som er det viktigste. Ved å bruke filson reisevesker. Det heter vel holdall på engelsk. Nå skal det sies at jeg ikke er en smalskuldret italiensk elegantier med sko med limte såler og brunkrem i ansiktet. Jeg liker alt som er svært solid og som signaliserer godt håndtverk. Den tilliggende verdi som merkevare er for meg også at dette er gullgraverstil. Brun og beige. Akkurat som jorden er i midtvesten og i den ville vesten i usa. Eller i Afrika. Så det gjør ingen ting om bagen blir stående på den brune jorden i kidepo nasjonalpark i Uganda, mens jeg som ankomstrituale heller ned en nile special. Flekker og skraper i stoffet er for meg reiseminner som jeg kan spole tilbake til mens jeg sitter på trammen og føler på hvordan det er å bli mer konservativ med årene.
Ettersom bøker på reiser må være lette og få, er det nokså praktisk å ha reisevesker med seg som fremkaller sterke reiseminner, eller en god gin jeg engang drakk mens jeg var på reise med mine reisevenner. Når jeg tenker meg om, trenger jeg bare lukke øynene og ta en slurk av en nebbiolo, så strømmer minnene på, tekst jeg har lest, trapper som jeg har forsert, klopper jeg har hoppet over elven på, eller musikk som jeg hørt mens jeg har sittet og tvinnet hånden rundt lærremmen i en filson reisebag størrelse small. Den passer godt som manbag, og gir i teorien beskyttelse mot stikkskader.
Ulempen med myke reisevesker er selvsagt at man må medbringe vin eller reisebrennevin i egne futteraler slik at man ikke blir utsatt for knuste flasker. Jeg har i mange år syslet med tanken på å lage meg min egen reisebar, i amerikansk hviteik. Med plass for flasker, shaker, småglass og store glass. Tumbler er best på reise forøvrig. Men denne planen er ennå ikke realisert. Jeg har kjøpt inn eik, men har fått problemer med hengslene, som jo må være i messing eller syrefast stål siden eik inneholder garvesyre. Hjemmesnekring i eik er forøvrig farefullt i den forstand at alle skruehull må forbores. Hvis man bommer med dimensjonen, sprekker trevirket opp. Noe som er en stor skam, selv for amatører.
For folk som anser seg som ferdige med plastvesker, anbefaler jeg å begynne forsiktig med en filson duffle bag i størrelse large. Finnes på nettet selv i Norge. Så kan man føle seg frem og finne ut om dette med reisevesker er stedet hvor man skal ta ut sitt fulle potensiale. Man kan jo ellers heller satse på dyre biler, portvin, toppturer, integraler, godt planlagt småsnakk i selskapslivet eller uvøren storsnakking. Det siste har jeg drevet det langt i. Jeg er faktisk svært god i å generalisere og trekke ut essensen i det de andre sier, før de er ferdige med setningen. En gammel yrkesskade.
Som vanlig anbefaler jeg at så flotte vesker bør plasseres på fondveggen i stuen, til almen beundring. Dersom man får fruen med på dette. Foreløpig har jeg ikke klart det, men jeg kompenserer med å kjøpe sykler i smug.
Kommentarer
Legg inn en kommentar