Vinterluer
Plutselig er det sne og sno og sludd og kaldt regn som drypper nedover nakkehårene og det er på tide å legge sommerluene i en egen eske og pakke dem bort. Så finner man vinterluer og de hattene man har som passer til vinterbruk. Jeg har en ekte tyrolerhatt fra Gmunden, laget i tykk vadmel. Den er regntett nokså lenge, og sitter godt på hodet mitt, så den er fin å bruke når det er blæst. Så har jeg en fin og brun fra Borsalino, laget i tykk kaninfilt. Den kjøpte jeg en kald vinterdag i Santa Fe. Den passer til kalde dager som er litt mer vindstille. For de riktig kalde dagene har jeg selvsagt et passende utvalg av Filsonluer i tykk 28 oz vadmel, med og uten shearling besetning og for. Så har jeg et større utvalg av sammenraskede 8 panel luer og et par Deerstalkers, som er beregnet på jaktbruk og derfor har brem også på baksiden, slik at regnet ikke skal dryppe nedover nakken.
Den fineste jeg har av dem er nok en fra Lock Hatters, i tweed av typen Donegal Tweed. Jeg har vel også en i donegal tweed fra Stetson. Generelt anbefales Donegal Tweed foran annen tweed, fordi noen typer Donegal tweed inneholder omtrent alle farver. Slik at man ikke trenger å tenke på hva slags farver som passer til jakken eller skjorten eller ansiktet. Noen er flinke med å velge seg farver til sin røde nese, andre har ikke dette talentet, sånn som meg. Jeg er generelt lite detaljorientert.
Hatter er utpreget nyttebetont. Man vil ha noe varme og en brem som beskytter ører og briller mot regnet. Hatter kan være stilig, eller brukes til identitetsmarkør, slik som hipsterne gjør når de ikke lenger tror at det holder med et stort skjegg. Ektefelle vil noen ganger mene at man ikke skal gå med hatt fordi de har fått det for seg at det bare er gamle menn som går med hatt eller lue. Det er noe stort tull. Kvinner har generelt bedre sans for stil og hva som passer ektefellen, men overraskende ofte har de ikke peiling på herrebekledning. De kjenner ikke til finessene når man kler seg opp til en anledning, enten for bevisst bryte normer eller for å prøve å være i en rolle. Min er ofte å være snill gjest i et litt formelt middagsselskap og da er det sort dress, hvit skjorte og slips som gjelder. Noen ganger tar jeg på meg sløyfe, som jeg bruker sammen med brooks Brothers button down skjorter. Så henger sløyfen uknyttet men trygt på plass rundt halsen på grunn av sportsknappene på skjortesnippene. Min kone vil når hun oppdager dette insistere på at jeg knytter sløyfen, men oftest er det da for sent for slikt. Da har jeg vunnet og kan triumferende markere at jeg er litt eksentrisk eller at jeg ikke er typen som slavisk følger normene. Jeg har noen skulls and bones silketørkler som jeg ofte bruker til formelle anledninger. På avstand ser de nøytrale ut, og det er kun på nært hold at man kan se at de kan oppleves som provoserende. For sånne haberdashy-ting, er det bare Turnbull og Asser som gjelder.
Min kone mener at det er svært upassende for eldre menn, jeg er en av dem, å gå med six-pence lue bak fram. Det er det bare yngre menn som kan gjøre med stil har hun fått for seg. Jeg bryr meg ikke om slikt. En lue kan man bære på snei akkurat som man vil. Det er vel bare yngre og usikre menn som bryr seg om å følge motebildet, hva nå det måtte være.
Når det gjelder luer og hatt, liker jeg store ting. Jeg har usedvanlig stort hode, størrelse 63, og ansiktet mitt er også nokså stort og da passer det med bred brem. Trilby og Porkpie passer til små menn, ikke menn som ser ut som meg og der er jeg enig med min kone. Hun har overraskende ofte en god vurderingsevne når det gjelder hatter. Jeg skriver dette ikke minst for også hun er fan av Lock Hatters, verdens eldste hattemaker, selv om hun nesten aldri bruker hatter, bortsett fra til sommerbruk, for å unngå å få solstikk.
Her i Wien, hvor jeg hovedsaklig oppholder meg, er det en stor og stolt hattekultur. Både yngre og eldre menn bærer hatt når nettene blir lange og kulda setter inn. Her i 19 distrikt, er hattebremmen større og dyrere enn downtown, hvor turistene virrer rundt for å spise Sachertorte og stå i kø for å komme inn på spisesteder som er nevnt på Tripadvisor.
Hatter skal forøvrig oppbevares i hatteesker, som er vanskelige å få tak i. Jeg var så heldig at jeg da jeg bodde 4 år i Uganda, fikk jeg lokalisert en polsk dame i 80-årene, som bodde alene i jungelen sammen med 6-8 store hunder. Hun var et geni med lær og jeg fikk laget en større mengde hatteesker i brunt og tykt lær, etter gammel viktoriansk modell. I Tyskland og Østerrike fører Manufactum -butikkene hatteesker i papp. De er ikke så fine som mine, men de gjør nytten. Den klassiske feilen man ikke bør gjøre, er å tro at en bredbremmet borsalino går inn i en vanlig hatteeske. Man må altså holde seg med to størrelser når det gjelder hatteesker. Lock Hatters i London selger hatteesker over disk. De er i papp.
Jeg skulle forøvrig gjerne hatt en sykkelhjelm som så ut som en bowlerhatt. Jeg vet at en sykkelhjelm kan redde liv, men man ser jo ut som en idiot når man bruker dem. Bowlerhatten er jo opprinnelig laget for å beskytte skogsarbeidere og viltforvaltere mot kvist og kvas og det er fullt mulig å lage en sykkelhjelm som ser ut som en bowlerhatt.
Jeg har dem ikke selv, ennå, men jeg synes både Fez og astrakanluer, altså luer i tyrkisk stil, ser stilige ut. Nattlue kan være praktisk men den hører jo til innendørs, og faller da utenfor rammen for denne beretningen, som handler om hodebekledning om vinteren.
Cowboyhatter er en egen sjanger. Slike hatter passer godt til folk som rir rundt på hester og jager kyr, men er etter min mening upassende å bruke i en kulturhovedstad som Wien. Jeg gror jeg hadde blitt nektet adgang til operaen her hvis jeg spaserte inn med en kugutt-hatt på hodet.
Rallarhatt er en type hatt som er forankret i norsk kultur. Ikke fordi det er så mange rallere i Norge, men fordi denne typen hatt ofte leveres sammen med en norsk bunad, når man har fått sydd seg en. Jeg har en slik hatt, som heldigvis er blitt borte fra min oversikt over hatter. Den norske rallarhatten er fiks, utført i svært tykk ullfilt og er derfor umulig å bruke innendørs. Jeg skulle ved en anledning hilse pent på presidenten her og hadde da fått beskjed om, fra fruen, om at jeg også måtte ta på meg bunadshatten. Hun la ikke merke til at jeg hadde en sort Borsalino på meg og heller ikke at jeg hadde Trickers full brogue sko i stedet for de masseproduserte bunadskoene med limte såler. Ett sted går grensen og den går ved limte skosåler. Sko skal være randsydde,mer er det ikke å si om den saken.
Jeg er forøvrig ikke noe godt hattemenneske. Jeg bruker hatt av og til og oftere luer og som regel helst en beanie. Sånne luer har den fordelen at de kan legges i lommen når man kommer inn fra gaten for å få seg en kaffe med en snaps til. Enkelte kaffe-plasser har her i byen en meny med over 100 ulike typer kaffe, med og uten snaps og krem og sånt.
En shiraz som kan måle seg med en fra Penfold.
Kommentarer
Legg inn en kommentar