Dinner jacket i burgunder fløyel

 I går kveld var jeg vertskap for en julemiddag, nokså uformell forresten, det hadde blitt nevnt i invitasjonen, så da så jeg mitt snitt til å bruke min dinner jacket fra Turnbull & Asser. I burgunder, lilla, purpur, plommefarvet, jeg er ikke så god med farver.

Hvis man skal følge engelsk skikk, skal dinner jacket kun brukes i private selskaper. Men jeg har vært på ball iført min, og i New York har jeg sett folk bære den på opera og konserter. Buksene som hører til, er sorte og med en silkestripe. Det betyr muligens at noen mener at denne munderingen kan bæres når kravet er Black Tie. 

En slik erkebritisk jakke er full canvas og altså er stykke skredderkunst på høyt nivå. Det betyr at de er varme, og gode til selskaper som skjer i større slott av sten, hvor det er umulig å holde temperaturen over 16 grader. Hos oss blir det lett 25 grader, og så sitter man der på middagen og da er det mitt glansnummer å fortelle at det er vertens privilegium å kaste jakken og oppfordre alle som ønsker det, å ta av seg jakke og slips. Flertallet av herrene gjorde dette, mens damene satt der i sine kjoler og drakter av tynn silke og  rayon og crimplene og det som verre er. Jeg liker ikke stoffer av plast, holder meg til ull, lin og bomull. Jeg tror damer er mer liberale på dette feltet.

Det er knapt noen som trenger en dinner jacket, men siden dette er en klassiker innen herreekviperingens sjangerblanding, er det kjekt å ha en. Jeg fikk min som gave fra min kone en lørdag vi spaserte nedover Madison ave på Manhattan. Hun var i godt lune ettersom hun som vanlig hadde trent på sitt favorittstudio lenger oppe i gaten, ved siden av The Mark, et hotel kjent for sine anorektikerluncher, hvor tynne damer sitter og pirker i sin cobbsalat mens de drikker bobler. Som forøvrig serveres gratis hos frisørene i området.

Da vi kom frem til butikken som er kjent for sine ascots og dinner jackets, insisterte min kone på at vi  skulle gå opp til 3 etasje, der hvor dinner jackets bor, før de flyr ut til folk som bebor 5 ave, mellom 62 th og 88th. Min kone hadde nemlig fått los og fått med seg at denne dagen var salgets siste dager, med 70 prosent avslag. Resolutt satte hun i gang prosessen med fargevalg. Skin complexion heter det vel på fagspråket. Ekspeditøren eller skredderen, alt ettersom, og min kone holdt på i minst 15 minutter med fargeutprøving. Sort, mørkeblå, flaskegrønn, burgunderlilla, og sikkert også andre farver. Jeg skjønte at de begge hadde dyp glede over denne diskusjonen, mens jeg prøvde jakker etter tur. De ble til slutt enige om at jeg måtte ha den burgunderlilla farven. Som på en god dag får frem det alvorstunge i min personlighet, når det gjelder politiske såvel som makroøkonomiske vurderinger. Det kan også være at mitt rødmussede ansikt passer til jakken. 

I løpet av de neste årene sjekket jeg alltid når det var salgets siste dager på butikken, som altså ligger Madison ave og 57th, hvis jeg husker riktig. På den måten fikk jeg bygget opp en betydelig samling med ascots og sløyfer og slips og silketørkler. En samling jeg nå kan kapitalisere på. Jeg har nok av slikt for et langt liv i selskaper. 

På veien ut av butikken gikk vi forbi en eldre herre som sto og kranglet over prislappen for å legge opp ermene på en slårbrok eller dressing gown i silke eller Kashmir ull. Nedsatt fra 5000 dollar til kun 1500 dollar. Et kupp! Jeg forstår godt at slike folk har tjent sine penger selv, når man har mage til å være så kjip når man har utnyttet butikkens desperate økonomiske situasjon, som 70 prosent salg må tyde på. Men newyorkere er uten skam i slike tilfeller, akkurat som de med den største selvfølge kan finne på å skjelle deg ut fordi du kom i veien for dem, på fortauet, mens du spiser en altfor stor og altfor fetende calzone. 

Jakken fotografert i dårlig lys. Det er mitt liv i et nøtteskall. Ofte kommer jeg i et dårlig lys av grunner som er helt umulig å forstå. Men jakken og meg er i godt selskap, og det passer jo, for det er jo en dinner jacket.
Buksen har side adjusters og en stripe med silke. Silkebeslag på utsiden av buksebeina . 
Her har jakken antatt en annen farve.
Og enda en ny farve.
Er dette den rette farven? 
Produsenten, som har butikk i Jermyn Street, leverer skjorter og kassevis med sløyfer, til hoffet. 
Dette bilder forteller vel det meste om de usikre lysforholdene i min stue. Buksen er sort, men lysmåleren på iPaden lar seg lure. 



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En vindjakke i 1950-tallets stil.

Bilde
 Jeg fant jakken innerst i en butikk i London, på salg. Bortgjemt og forlatt og glemt. Det var faktisk i 2009, fordi jeg var på Chelsea Flower Show. Modellen fra Barbour kan godt være fra den tiden, de lager jo klær fra tid til annen basert på mønstre fra arkivet, fra en forgangen tid. Jeg fant en jakke fra rundt 1950 hjemme på roteloftet. Min fars vindjakke, og jeg vet at den er fra den tiden fordi jeg har et datert bilde hvor han er iført jakken. En kort modell. Vi jakker fra korte på den tiden, det var mangel på materialer etter krigen og man måtte spare også når man laget vindjakker. En glidelås var en kostbar sak, så man brukte helst knapper. Husker ikke om det var en Norrøna eller Bergans, eller noe enda mer eksotisk. Denne Barbourjakken er helt identisk. Knapper i stedet for glidelås. Snøring rundt livet. En ekstra knapp i halsen , slik at man kan feste kragen tett rundt halsen, i tilfelle vind og blæst og storm og det som verre er. Klær som har en form og et snitt fra 50-80...
Les mer

Huaraches

Bilde
 Meksikanske sandaler. Nettbutikken No Man Walks Alone hadde salg og der klarte jeg å plukke opp denne skotypen. Gummisåle og lærremser i mykt skinn som er flettet sammen til en sko. Skotypen utviklet seg for 100 år siden i Mexico, basert på gummisåler fra gamle bildekk og ellers urgammel lokal tradisjon for å lage flettede sandaler.  Grunnen til at jeg kjøpte disse sandalene, er at de ser ut som et par sorte loafers, nesten pensko, men at de egentlig er veldig pustende sandaler, skotypen jeg foretrekker om sommeren når det er 30-35 grader. Da jeg bodde i Afrika i 4 år, brukte jeg daglig Birkenstock-sandaler, med eller uten rem rundt hælene. Praktiske men ikke passende til selskaper eller mottagelser. Derfor har jeg alltid antennene ute for å sikre meg sko som i praksis er sandaler, men som ser ut som pensko. Jeg har et par italienske sorte flettede pensko og jeg har et par derbies fra Cheaney som også er nesten sandaler. Sorte.  Denne typen sko er ikke så populære og der...
Les mer

Down the memory lane

Bilde
 Vet faktisk ikke om vesten fra Filson er foret med down eller du som vi sier hjemme. Eller noe moderne, hva nå det kalles. Jeg driver og rydder i mitt hus på landet og der dukket det opp en grønn jaktvest i kamuflasjefarger. Det fikk meg til å huske på hvor jeg var da jeg kjøpte vesten og det er tema i dag. At jeg lett kan huske hvor jeg brukte en dress første gangen eller hvor jeg kjøpte den jakken eller hatten. Min garderobe, fordelt på tre ulike husvære, i Norge og utlandet, er faktisk en del av min personlige historie og geografi og mye annet rart. Som jeg selvsagt har glemt, men så dukker vesten opp og da tenker jeg tilbake på begynnelsen av juli i New York 2020. Jeg hadde fått ny hofte for 5 uker siden, men legen ga meg strenge råd om å bevege meg mest mulig, om enn ikke løping. Spasering var ok. Selv om Manhattan og halve verden ble stengt ned på grunn av corona rundt 10 mars, gikk vi fremdeles rundt med masker. Selv om folk begynte å sabotere dette påbudet. Det var fortsat...
Les mer