Hvor er skjorta mi og hvor er buksa mi, jeg er sikker på jeg hadde dem i går
Jeg tilhører minoriteten som ikke har orden i sysakene og heller ikke i garderoben. Pent henger dem, frakkene og dressene og flanellsbuksene, sammen med nystrøkne skjorter av ulik type. Såsom smokingskjorter og skjorter til dress, med vid snipp,som passer til en Windsorknute, eller brooks Brothers button down-skjorter, BBBDOC. Sistnevnte står for Oxford Cloth, som er et litt tykkere stoff enn poplin.
Når jeg trenger noe, såsom hvit skjorte med french cuff, fordi det er en litt formell anledning, slik at jeg bør ha mansjettknapper, så finner jeg hverken en slik skjorte eller mitt beskjedne utvalg av mansjettknapper. Jeg skjønner jo at de bør opptre samlet, i en gruppe, men hvor er skrinet jeg la dem i ?
Nå er mitt liv såpass kjedelig i klesveien at jeg stort sett slipper unna med sort dress, sorte lange sokker og en hvit BBBD uten mansjettknapper. Min omkledning til denne uniformen tar ca 5 minutter. Spesielt siden jeg har egne bukseseler festet på buksen. Hvis jeg skulle begynne å lete etter skuffen for bukseseler, hadde jeg fått store problemer. Derfor har jeg kjøpt inn passende bukseseler til de dressene jeg oftest bruker. Om sommeren fra mai til og med september, når temperaturen kan ligge på 30-35 grader, er seersuckerstoff og dress av dette stoffet, garantert å krølle, en sikker suksess. I disse dager venter jeg på en sort dress i seersuckerstoff, den skal bli behagelig å bruke, for selv en vanlig dress i 120-stoff er for varm når temperaturen sørger for det grønne skiftet både innendørs og utendørs.
Turutstyr er noe som typisk lever sitt eget liv i huset,luer, skjerf, buffer og for den saks skyld turbukser fra Fjellreven. De vandrer rundt i huset og jeg finner dem på de mest overraskende steder, som innenfor en rad med two tones fra Trickers eller i en skuff i skrivekommoden min, en slik en som vel muligens heller kalles skatoll eller noe slikt. Jeg finner ikke helt ordet, men det er et møbel med masse skuffer og uttrekkbart bord som man kan skrive på. Jeg har ingen venner eller betjente som er opptatt av slike møbler, og det er heller ikke jeg,så jeg bruker ikke ordet for dette møbelet så ofte eller aldri.
I går gikk vi tur,min kone og jeg,jeg skulle til å benevne henne som min fortryllende kone, og det er hun faktisk, da jeg skjønte at fortryllende kone i disse tider helst brukes i ironisk forstand, nå som hipstergenerasjonen har karret seg oppover i standen for adjektiver, hvis det finnes noe sånt. Det burde forøvrig finnes et fengsel for folk som bruker adjektiver eller adverb på feil måte, men det må jeg skrive om senere, enda jeg ennå er skuffet over at jeg ikke fant en buff til å bruke på turen, over Nussberg, der det ofte blåser en hastig vind fra øst, kjølig, men det sørger også for at luften over byen blir skiftet ut.
Jeg er sikker på at jeg for noen år siden hadde 5-10 buffer, ikke noe er så norsk som å gå på søndagstur og ha en buff i lommen som man tar på seg når man går oppover og havner på en fjellhylle av fyllitt eller et dalføre som ender på en fjelltopp. I går fant jeg ingen buffer, og jeg begynte straks å tenke på om jeg skulle skaffe meg et stort skap medet veldig stort skilt utenpå hvor det står «HER BOR ALLE BUFFENE!!!».
En god ambisjon, men jeg må gå mange turer oppover Nussberg og vinmarkene der, før jeg har overskudd til å begynne å snekre et slikt skap.
Senere på dagen, mens jeg satt og spiste kaker og drakk min kaffe, mens jeg ventet på at klokken skulle bli 1800, slik at jeg kunne ta meg en liten drink, satt jeg og søkte på Amazon etter et sett for å reparere oilskin. Jeg har et slikt sett et sted, men jeg vet ikke hvor. Nå trenger jeg oilskinnstoff, fordi jeg skal levere inn en eldre oilskinsjakke fra John Partridge til noen småreparasjoner. Slike jakker går aldri ut av tiden, de får mer karakter og verdighet jo mere slitne de er, slik det sømmer seg når sømmene går opp i sømmene, og holdes sammen med størknet bivoks. Jeg fant aldri et slikt repair kit på nettet, og sånn gikk den dagen, der jeg satt i godstolen.
Om skomakerstanden lokalt, har jeg svært høye tanker. Jeg var akkurat innom min lokale skomaker i Obkirchergasse for å såle om et par sorte brogue sko fra Trickers, de skal få seg nye Vibram Gum-Lite såler, som er gåvennlige og knevennlige og myke og behagelige å gå med. Akkurat dette paret har rykket opp til å få den ære å være mine bunadsko. Skoene fra Tyrihans bunadsimport, limt sammen av barnehender i Kina, bar preg av både dårlig design, produksjon og dårlig skinnkvalitet.
Jeg er også veldig fornøyd med skredderen nede i Hardtgasse, senere i dag skal jeg hente klær som er til kurzen, som altså betyr at benlengden skal justeres. Skreddertjenester er relativt billig her i byen, og derfor skal jeg også levere inn to jakker til kanting av ermene eller mansjetten. Det er det stedet hvor stoffet slites mest i en ytterjakke og jeg skal få satt på beslag av cordura, som er kunstskinn. Jeg mener at en fritidsjakke i tweed eller bomull bør ha tilnærmet evig liv. Ved at den repareres av en kyndig skredder. Hvis stoffet og design ellers er tilfredsstillende.
Det er de små ting som betyr mest norman bosetter seg i en ny by, som jeg gjorde for halvannet år siden. Det kjennest godt da jeg lokaliserte et godt og billig renseri rett i nærheten, fant en flink skredder som også er forholdsvis billig, samt en litt dyrere, men særdeles flink skomaker. Jeg har også funnet en syrisk herrefrisør som kun tar 15 euro for klipp. For viktualier eller fedevarer har jeg funnet min lokale Radaz, som har ypperlig biff fra Argentina og veldig godt kjøttpålegg. Samt gode oster. Rett ved siden av to frukt-og grønnsakshandlere. Am Sonnermarkt.
Mine 5 år på Manahattan var tilsvarende dominert av besøk hos Agathas og Valentinas på 79 th og 2 ave, verdens beste kolonialbutikk. Italian style.
Tilbake til bekledningen, og bort fra viktualier. Om to dager pakker vi bilen og skal opp i de Tyrolske alper for å være kulturelle. Musikk, utstillinger etc. Det store spørsmålet er alltid passende bekledning når vi skal gå ut og inn fra uoppvarmede katedraler og kirker til varme stuer og foajéen, innimellom isende vind fra fjellene rundt, værmeldingen sier minus femten om natten og minus to om dagen, noe sne, og fallvinder fra fjellene. Det høres ut som parkasvær, foret parkas med hette, muligens stillongs under dressen. Lang tweed -frakk. Sokker i ull. Varme sko. Sko som gir feste på is og sne.
Det ender alltid opp med at vi begge hiver to store kofferter i baksetet, fordi både jeg og min kone ikke liker å fryse,spesielt ikke på føttene. Jeg har nøye studert programmet og det virker som jeg tar med meg noen varme og gode boots, shearlingforede, fra Cheaney. Her i byen drar folk ofte opp i fjellene om vinteren, og skobutikkene flommer over av pelsfordede boots med grov såle, laget lokalt. Ludvig Reiter er den beste produsenten, også av støvler i vadmelstoff, Tyrolerstøvler kalles sånne.
På reisefot er min redning for å ha oversikt over bekledning, de såkalte packing cubes. Altså mindre poser i mesh-stoff, med glidelås. En for sokker og en for undertøy og en for skjorter og en for luer av skinn og vadmel.
Kommentarer
Legg inn en kommentar