Med redsel for bunadspolitiet

 Om noen dager skal jeg på nyttårsmotagelse hos presidenten, han bor på Hofburg i et stort slott og jeg må forsere mange og lange trapper før jeg blir geleidet inn i en stor hall, hvor vi stilles opp i rekker, for å høre presidentens tale om krig og fred og sånn, før vi håndhilser og etterpå blir det servert sekt av svært høy kvalitet.

For slike offisielle anledninger har jeg bunad, Rogalandsbunad, og som kjent er bunad likestilt med white tie, så bunad funker overalt hvor det stilles krav om formelle antrekk. Alt vel, og sist gang kom protokollsjefen bort til oss etterpå og utropte min kone og jeg til seansens motevinner. Nasjonaldrakter er jo alltid litt mer spennende og fargerike enn sort dress. 

Problemet er sko. Vi må stå rolig i ca 2 timer for denne anledningen, og ifjor så jeg flere kvinner som kjempet mot smertene i føttene, som en straff fordi de hadde pensko på. Det er særlig kvinner som lider for skjønnheten når det gjelder sko. Jeg skjønner ikke hvorfor de vil se så vondt at de går med stiletthæler i timesvis, men det er vel kvinners vis. De kler seg for hverandre. Vi gutta ser først og fremst etter hvordan de beveger hoftene når de går. 

Jeg har norske bunadsko, designet i Norge, og sikkert limt sammen i Kina av barnehånd, eventuelt folk som sitter i konsentrasjonsleirer. De er av dårlig kvalitet, dårlig skinnkvaliteten, limte såler, noe av det verste som finnes, og en amatørmessig liten mynt i vampen, som sikkert skal minne om penny-loaferen fra Maine. Bunadspolitiet i Norge har gjort en elendig jobb når de har godkjent denne skoen. Bunad er jo et oppkok av 1800-tallets bekledning på bygdene, og da brukte man en liten spenne på skoene, når man gikk i bryllup eller til kirke. For å vise at man hadde råd til en spenne av sølv eller tinn.

Etter min mening er den norske skoen Aurlandskoen den eneste norske man kan bruke til bunad, i sort. Det er faktisk den originale pennyloaferen. Nordmenn tok denne skoen med seg bort til Maine i USA, hvor skoprodusenten Bass laget en kopi, som ble populær, og resten er skohistorie. Pennyloaferen ble populær på preppy New England universiteter og på 50-tallet kunne man ikke få seg dame på Harvard uten å gå i slike loafer. J Press og Brooks Brothers besørger så at dette blir en del av preppy look, og det er fortsatt Ivy stil. 

Jeg sverger i hovedsak til det engelske skomerket Trickers. Som holder en god kvalitet, og er randsydd så bra at de kan såles om i det uendelige, i allefall holder overlæret 20 omsålinger. Det betyr for alle praktiske formål at skoene har evig liv.

Trickers sin loafermodell, eller Aurlandsko, heter James. Så på tirsdag vil jeg muligens stille i disse skoene, dersom de er store nok for mine bunadsokker i bomull, som jeg fikk kjøpt i gammelmannsbutikken Schlatte i Obkirchergasse. Ullsokkene som fulgte med bunaden er helt ubegripelig varme og derfor helt ubrukelige, bortsett fra anledninger i Kautokeino i minus førti. Fordelen med Jamesloaferen er at jeg i et øyeblikk av god dømmekraft fikk dem sålet om til gumlite-såler. Som er gode å gå i og som er litt Hoka-aktige i spretten. Av en eller annen grunn er de fleste engelske sko av en viss kvalitet sålet med Dainite-såler, som er gode til det meste, bortsett fra at de ikke gir litt sprett og mykhet til slitne fotbuer med eller uten plattfot og hallux. Commandosåler gir mer sprett, og feste, men de er jo strengt tatt designet for krig. Og jakt. 

Jeg har to sorte derbies, i Shell cordovan, som jo er mye mer eksklusivt enn vanlig kalvelær, og de har commandosåler og de to, en fra Alden, på Barrielesten, og en fra Trickers, på Den gode og brede 4444-lesten, er vel de klareste kandidatene. Vel og merke om de har plass til bunadssokker. Straks jeg har skrevet dette, gram i hu, skal jeg finne disse sokkene og prøve hva jeg faktisk kan bruke. I fjor brukte jeg et par sorte brogue fra Trickers, de har uheldigvis Dainitesåler, men er ellers svært passende visuelt. 

Jeg har også et par dressboots i Shell cordovan, fra Trickers. Dette er altså pensko, Oxford, og i England bruker herrer slik formelle boots til formelle anledninger hvor man antar at gulvtrekken er utpreget, slik som på gamle slott, og jeg skal faktisk på et stort slott, så jeg vil også sterkt vurdere disse. Ulempen er selvsagt at min kone, som er mer opptatt av protokoll enn jeg, vil påstå at man ikke kan gå med boots til tracht eller bunad. Hun vet mye om herremote, men ikke nok om finessene når det gjelder boots. For menn  som er interessert i sko, er jo samlingen av boots selve gullstandarden, hvis vi da ser bort fra samlingen av sko med Shell cordovan, som jo er en disiplin kun for de innvidde. 

Boots er i mange sammenhenger en slags religion og også en diskret sosial markør for sosial tilhørighet, f.eks. Militær bakgrunn eller bakgrunn som mods eller punk. Monkeyboots forteller om at du har vært opprører i din ungdom. I dag er de spesielt populære i Japan, hvor Trickers er en religion i visse hipsterkretser. Det andre paret sorte boots jeg har er Trickers jaktboots eller militarisme style boots. Ellers liker jeg best brune boots, gjerne i semsket skinn eller i Shell cordovan. Men brunt passer jo ikke til bunad, selv en idiot som meg har fått med meg at i begravelser eller møter med kongen eller presidenter, så er det sort som gjelder.

Jeg vil jo ikke at leseren tror at jeg ikke har vanlige sorte pensko. Mine skohyller flommer over av pensko, med eller uten brogue. Men de er for puslete for bunad, som krever litt mer røff stil. På den annen side så skriver jeg ikke denne beretningen for leseren primært. Jeg skriver strengt tatt til meg selv, for å holde oversikt over min skosamling og tanker rundt den, eller skjorter jeg har glemt eller frakker jeg ikke burde kjøpt og slikt. 

Jeg har også den oppfatning at et par sko bør koste noenlunde det samme som dressen. Hvis det er et rimelig forhold mellom disse to størrelser, kan man anses som velkledd selv om man ikke tar seg råd til å kjøpe Edward Green-boots. Jeg har ingen slike, men skulle gjerne hatt mange av dem. Faktisk samtlige modeller, hvis jeg hadde vunnet i Lotto. 

Sosiologien rundt Shell cordovan er innviklet. Strengt tatt er lukket snøring og Oxford regnet som de mest formelle skotyper. Så hvor kommer derbies, med åpen snøring inn? Svaret er at sko uten noen sømmer eller broderinger som vi sier på Vestlandet, best viser frem det polerte hestelæret i all sin glinsende prakt. Shell cordovan er derbies! Alden i USA lager riktignok mange modeller i Shell cordovan i longwing og Oxford og brogue. Men alle vet at amerikanere har dårlig smak og stil og at too much of everything is best. De har en annen kultur enn den europeiske når det gjelder klær og sko og vi må bare la dem få lov til å holde på med sitt, så kan vi europeere flanere rundt i gamlebyen i våre italienske dresser og med sko laget i Northampton. 

Forøvrig er sort kjedelig. Jeg liker brunt og mange andre farver. Sort er for usikre folk i kulturlivet, som desperat ønsker å skli inn i hva som helst. Sort er latskap og også uforstand, for sort blir grått i innendørs lampelys og hvis man absolutt skal gå i sort,børman velge midnight blue, for da er man sort om kvelden, mens man nyter en dry martini med fire oliven i stedet for tre. 

Fra vestre, bunadspolitiets anbefalte bunadssko, billige, med limte såler i stedet for randsydde. I midten Shell cordovan og helt ytterst til høyre boots i Shell cordovan.

Trickers penny loafers uten mynt i vampen, til høyre, og billige norske bunadssko med limte såler til venstre. 

Øverst til høyre, trickers brogue. De er såpass rustikke at de kan passe til Rogalandsbunad.

Mine beste boots fra trickers, dress boots, i Shell cordovan. De er nok de mest eksklusive av mine sko og stiller i samme klassen som en tilsvarende modell jeg har fra krokett og Jones, i brunt hestelær fra Horween i Chicago. Trickers liker ikke Horween, så de kjøper sitt hestelær fra Italia. Det har en annen glans og beskaffenhet enn amerikansk hestelær. Litt tynnere og former seg lettere til foten. Det kan ta et helt liv å gå inn sko i hestelær fra USA. 

Et dårlig bilde av Gumlite sålene på pennyloaferen. Slike såler er lette og myke og er de neste for føtter som er slitne av å vandre på parketten eller livets vei.