Leserbrev nr 2

 «Jeg er en mann i begynnelsen av 60-årene, mellomleder i en større bedrift innen finans. Jeg innser at jeg yrkesmessig er i ferd med å bli presset ut. Det er forsåvidt greit, det er jo systemet i Norge at man skal pensjonere seg når man er 60. Prosessen tar imidlertid tid, og det kan sikkert ta både ett og to år før jeg glad og fornøyd kan løpe ut av døren. I mellomtiden merker jeg at min motivasjon på alle plan synker. Mitt spørsmål er hva jeg gjør med det forfallet som jeg nå ser hos meg selv. Inntil nylig farget jeg håret annenhver uke, jeg barberte meg grundig hver morgen, og jeg sendte mine jobbdresser regelmessig til renseriet. På jobben brukte jeg pensko, hovedsaklig sorte Church av typen Oxford.

Når jeg nå likevel er ferdig, done, gidder jeg ikke lenger skrape og bukke og kle meg opp. Jeg har sluttet å farge håret, jeg har begynt å gå i sorte, riktignok, Hoka joggesko, jeg bruker ikke lenger slips, og hvite skjorter er erstattet av fargerike Hawaiskjorter. Jeg har også begynt å ankomme jobben senere og gå tidligere, og jeg sørger for at mine underordnede gjør jobben min. Hva skal jeg gjøre? Min kone er fortvilet over hva venner og bekjente vil si om mitt forfall. Hun vurderer å sende meg på kurs i yoga, samt helgeopphold på et hotell hvor man driver coaching. Alle vet at sånne ting er noe stort tull og svindel».

Hilsen resignert mellomleder i begynnelsen av 60 årene

Svar:

Jeg synes din reaksjon er både rasjonell og eksemplarisk. Du har ikke noe å skamme deg over. Du er i ferd med å bli en fri mann som ikke trenger gjøre seg til for noen. Jeg anbefaler deg at du umiddelbart skaffer deg en god advokat som kan fikse en god pensjon for deg. Det viktigste for deg nå, er å innse at du skal dø. De gamle romerne hadde dette ofte skrevet over døren i sitt hus. Et kapittel er ferdig i ditt liv og nå må du bestemme hva du vil bruke resten av livet på. Du kan sikkert ha 20 gode år igjen, jeg anbefaler at du begynner å forsyne deg grovt av livets bord, hva nå dette vil bety for deg. Jeg anbefaler en leilighet i Italia, samt god rødvin hver dag.  

Så kan du konsentrere deg om sesongens mat. Mens du rusler fornøyd rundt i shorts og hawaiskjorte med grove bilder. Det er en deilig følelse å ikke måtte stå til rette for noen, men heller stå opp etter en rangel og  ta en tur på den lokale cafe, selv om du er bakfull og under andre omstendigheter ville ha gjemt deg bort noen timer. Friheten har ankommet og du må selv finne ut hva du vil med resten av din tilmålte tid. Jeg bor i Wien og her er det sesongen som styrer hva man spiser. Om noen uker starter spargelsesongen, asparges på norsk, og da skal jeg meske meg med spargel i alle varianter. Om høsten her, den er lang og varm som en Indian Summer, er det vilt som er tingen, før november kommer med gåsestek og viner som passer til slike retter.

Jeg anbefaler også råkjøring på veier oppe i fjellene. Skaff deg en rask og morsom bil og finn noen ruter med lite trafikk og ingen trafikkkontroller. Det er en fin følelse å råkjøre noen timer, for så å synke sammen etterpå ,mens man langsomt lar adrenalinet forsvinne etterhvert som vinen gjør ditt sinnelag lyst. Kanskje du kan ta med deg din kone og gå på bar og danse bolero og tango. Jeg hater helsestudio, men dans er fin mosjon. 

Når du er blitt en fri mann, vil du merke at dine valg av bekledning blir mer personlig. Jeg bor i et strøk av byen hvor det er en overflod av pensjonister i 60-årene. Som kan kle seg i akkurat de tøysete shortsene man ikke kunne bruke tidligere, samt cubanske skjorter og sandaler som er behagelige på føttene. Safariskjorter med korte ermer kan også være aktuelle, med fire lommer. Hvis du har sett bilder av Hemingway utenfor barer på the Keys på 50-tallet, er dette stilen jeg anbefaler.

En hatt må man også ha, i solsteken kan man ellers bli tummelumsk og få solstikk. Det avgjørende er at hatten beskytter mot solen, men at den også ventilerer godt. Jeg synes personlig at en Panamahatt er altfor tett, men på den annen side, også elegant. 

Om sommeren og i den varme høsten som aldri tar slutt før i november, liker jeg å iføre meg klær av lin og seersuckerstoff. Det avgjørende er at vevingen er åpen og pustende. Det ultimate tegn på at man er en fri mann, er å spasere rolig rundt iført en ustrøken lindress, med en sigar i hånden, mens man i den andre hånden har et glass sekt fra Kremstal. Eller Langelois. Hvor man lager Brundelmayer sekt.

Husk at du skal dø! Lev livet nå! Bruk opp alle pengene dine nå! Du trenger ikke penger når du sitter der på demensavdelingen i bleier, mens du ikke lenger vet hvordan man åpner en dør. 

Jeg vil ellers anbefale deg å lese bøker, skaffe deg en katt og muligens også passe på blodtrykket.

Oversiktskart over Hofburg, hvor de største og viktigste ballene holdes i Wien. Hvis man ikke er glad i polka, kan man danse tekno eller samba eller bolere i noen av de andre rommene.

En japansk kunstner som har laget et kunstverk til minne om en avdød mor. Utførelsen er i salt, og finnes på saltmuseumet i Bad Ischl i Saltzkammergut .

Som pensjonist kan man sysle med mekaniske ting. Dette er et automatpiano fra 1924, som styres av hullkort.

Løse fugler

 Kunstnerisk innslag, nakne damer som danser mens de tar på seg et pulver. Det var minus åtte grader da dette skjedde, i forbindelse med åpningen av europeisk kulturby 2024. Damene danset nokså fort, for å holde varmen.

Klassisk musikk passer godt når man er blitt pensjonist. Man begynner med Mozart og ender med  strykekvartettene til Sjostakovits 

Turer i skog og mark gjør godt 

Som pensjonist har man tid til å få med seg karnevalsesongen i februar.