Leserbrev nr 5

 Brevet til redaksjonen for denne bloggen, handler i dag om snobberi. En idrettsgren som er vidt utbredt i mange miljøer. 

«Hei, er en en eldre herre på 42 år som har en ledende stiling innen finans. Jeg har kommet til den konklusjon at både i min bransje og andre deler av næringslivet er det alt for mye snobberi knyttet til dresser og sko og silketørkler og skjorter. Jeg er tilhenger av en slags uniform for vårt laug, som altså er finans, sort dress og hvit eller lyseblå skjorter og sorte pensko av god kvalitet. Uniformen vår er et signal,om at vi tar jobben og kunden vår alvorlig og at vi er til,å stole på. 

Jeg ser venner og kolleger som har begynt å samle på dyre Brionidresser eller som går rundt i sko fra Berluti. Eller som får skreddersydd sine skjorter i London i sea Island bomull. Det er den norske puritaneren i meg som reagerer. Det går altså oppegående folk rundt og tenker på klær hele tiden, mens verden brenner. Jeg synes dette er barnslig. De skal altså gå rundt og vise frem at de har mye penger og at de er medlem av en klubb som kjenner til de siste motetrender. Det er jo snobberi. Prangende forbruk. Helt unødvendig bruk av egne penger, som man heller burde ha investert i kapitalmarkedet. Jeg synes at økosystemet rundt moteblogger, inkludert denne, bidrar til usunne og snobbete vaner i den norske befolkningen. Som heller burde konsentrere seg om å spise sunt og trene mer. For min egen del trener jeg minst to timer hver dag, om vinteren på ski og om sommeren løper jeg. På jobben ser jeg kolleger som eser ut, som blir fete, som er i dårlig form, og som går rundt og skryter over sin siste Zegna-dress. Jeg vil be redaksjonen om å skrive mer om treningstøy enn pensko og dresser. Vi er mange der ute som er mer interessert i Hoka enn Edward Greensko.»

Hilsen veltrent og irritert næringslivsleder

Svar fra redaksjonen, til den veltrente lederen:

Jeg er enig i at snobberi er barnslig. Oppblåste moteslaver som går rundt og viser frem alle pengene sine ved å gå rundt i dyre motedresser. Barnslige finansfolk med prangende forbruk, for å tekkes de pene damene eller å bli invitert på motefester. 

Jeg er enig med deg i at veldig mye av de produkter som omtales i klesblogger, er helt unødvendige. Det er ikke så mye vi trenger, hverken av det ene eller det andre. Kanskje vi alle burde finne oss et stort tre og sitte under grenene og prøve å bli ett med universet. Eller drive med tarmskylling eller chanting, som for uinvidde er en form for strupesang med vekt på de lavere frekvenser. Slik at man kan slappe av i muskulaturen i kjevene og få regelmessig avføring.  Hva vet jeg.

Jeg ser likevel en arroganse hos deg som du prøver å skjule ved å opptre som en puritaner og velmenende mentor. Det virker som om du har planer om å få deg en plass på Stortinget for Høyre. Du unner ikke at folk leker med hvordan de kler seg og at sånne ting betyr mye for folk som er visuelt orientert. Farger og sånt. Du er sikkert en tallknekker som ser ned på folk som ikke interesserer seg for lange tallrekker i tabeller med nåverdien, sortert etter gammafrekvenser.

For du er ikke bedre enn andre. Husk det. I Norge er vi ikke bedre enn vår siste gode gjerning, det har vi lært på folkeskolen. Folk som løper hele tiden og holder seg i god form, tror ofte at de sitter på nøkkelen til et godt liv. De mener innerst inne at de sitter på nøkkelen til et godt liv, mens de ler hele veien til banken på grunn av sin sparsommelighet eller gjerrighet. De byr ikke på hverken seg selv eller til andre. Snobberi kan være fint og løsningen for folk med penger. Noe må man bruke penger på, og det er også snobberi å kjøpe den dyreste sportsbilen. Dette handler ikke bare om klær.

Jeg har mye mot den puritanske holdningen en del nordmenn har. De tror de er universets herrer, mens de løper på seg hjerteflimmer og hemorider. De mener at de vet bedre enn andre hvordan behovspyramiden er ut. Nemlig at trening og det å være tynn og gjennomtrent, topper det meste.

Jeg har tiltro til barokken. Jeg liker musikken fra perioden, det voldsomme visuelle utrykket og alle fargene. All rødvinen, mer av alt. Mer god mat, mer sekt. Lengre bukser. Hvitere skjorter. 

I valget mellom grå og trist puritanisme, som jo preger norsk kultur, velger jeg heller snobberiet. Sprademakerne. Folk som gråter på opera eller hopper opp og ned i begeistring på fotballkamper. Folk som brøler i sinne når den pene og nyinnkjøpte Blazeren får en stygg rødvinsflekk. Der det er liv, er det håp og når jeg ser på gruppene av næringslivsledere som løper rundt i marka, med det siste fra Hoka, mens  de diskuterer treningsdietter og elghufsing, velger jeg meg april og snobberiet. Som forøvrig er godt beskrevet i boken om snobbene, skrevet av den engelske forfatteren William Thackeray.

The Book of Snobs, av en av dem (original engelsk tittel: The Book of Snobs, av One of Themselves ) er et verk av William Makepeace Thackeray (1811-1863), I 1848.

Et par ekte snobbesko, i italiensk Shell cordovan. Fra Trickers. Det er ingen som trenger pene sko i Norge. Jeg burde skamme meg over å ha anfall av estetiske vurderinger. Jeg går ofte rundt i uniformen i Norge, som er fleecejakke og allværsjakke og Hoka. Men av og til vil jeg utmerke meg, og da velger jeg meg april.

Two-tones var populære for 100 år siden. Jeg bruker sånne sko fordi jeg vil utmerke meg. Jeg ønsker å skille meg ut fra flokken av og til. Så sier folk at jeg ikke må tro at jeg er noe. Som jo er hele formålet med  denne debatten om snobberiet. Er treningssnobber bedre enn andre snobber?

Jazzsko. Jeg bruker dem når jeg går på konserte, for å signalisere at jeg i en del år har bodd på Manahattan og hørt mye på Jazz. Det er innlysende at det er snobberi å signalisere at man er fortrolig med ulike typer miljøer. Med eller uten Hoka.

Dette er et engelsk ullstoff. Mine klær er ofte laget av saueull. Jeg liker ikke klær laget av plast. 

Jeg liker jakker i ulike farver. Farvesnobberi heter vel det.