8 panels lue i ull

 Det er helt innafor å betrakte klær og bekledning og sko og hatter og sånn, som et stort system for statusmarkering. Altså iscenesettelsen av seg selv i det offentlige rom. For kvinner spiller også diamanter og smaragder og rubiner en avgjørende rolle. Hvem vi kler oss for, er et komplisert spørsmål. Kvinner kler seg i hovedsak for hverandre, for å vise hvor god smak man har og også hvor mye penger man kan bruke på klær. Menn kler seg også for å vise at man har råd til dyre dresser, men for menn er klær også en markør for hvilken gruppe man identifiserer seg med. Noen menn på 60 kler seg som om de var 20 år, og andre klarer ikke å la være å kle seg som kriminelle som kjører motorsykkel. Jeg kler meg som en britisk øvre middelklassemann. The gentry. Har vært en del i London, men hadde britisk stil med tweed før mitt første besøk i byen. 

Noen vil hevde at det å skifte ut den norske nisseluen med 8 panels flatcap også er en statusmarkør, men generelt kan det være slik at menn i 60-årene, med tynt hår, faktisk foretrekker noe på hodet om vinteren. Jeg går med lue både om vinteren og om sommeren. Om vinteren på grunn av den lunende effekten og om sommeren for å unngå solstikk.

Det var derfor med stor glede at straks jeg var kommet inn døren på Wiens beste hatteforretning, fra 1873, i Mariahilferstrasse 117, ble jeg henvist til hyllen for 62 og 63. Det er bare i gode hattebutikker med svært erfarne ansatte som på ett sekund kan vurdere din hodestørrelse. Jeg er en 63. Problemet mitt når gjelder flatcaps, er at utvalget er dårlig i 63. Som er en XXL. Ikke ofte å se.

Yr av glede fant jeg straks en fin modell i tweed/ull, i grått og med en liten stripe av blått vevd inn, slik at den også harmonerer med min blå norfolkjakke i ull. Fra Stetson, som jo er en av klodens største hatteprodusenter. Det er en utsøkt glede å gå rundt med en hatt eller en lue som passer, og jeg skjønner virkelig ikke utrykket å få som hatten passer. Noe i den duren.

For å forstå litt av samspillet mellom bekledning og makt og avmakt og roller vi spiller, siterer jeg gjerne Store Norske

« Erving Goffman var en kanadisk samfunnsforsker. Han var blant annet professor ved University of Pennsylvania i USA. Han arbeidet særlig med rolleteori og de symbolske aspektene ved samhandling.

Et av Goffmans mest kjente bidrag er den såkalte «dramaturgiske metaforen» på samfunnet, hvor han beskriver sosialt liv utspilt som roller på en teaterscene. Fra denne metaforen er begrepene «frontstage» og «backstage» kjente, som Goffman blant annet bruker restaurantverden til å eksemplifisere: En servitør vil spille en helt annen rolle (frontstage) i sin kommunikasjon med gjestene enn den hun/han spiller i kommunikasjonen med kokkene på kjøkkenet (backstage).

Den dramaturgiske metaforen har blitt feilaktig kritisert for å framstille individer som strategisk (eller kynisk) beregnende. Snarere er metaforens hovedpoeng at samfunn oppstår via relasjoner, interaksjoner og situasjoner, heller enn fra uavhengige individer eller strukturer på (høyeste) samfunnsnivå. Goffman regnes derfor som en av de viktigste representantene for interaksjonistisk sosiologi, hvor samfunnet betraktes som bygget opp av en rekke interaksjoner på mikroplan (mellom individer og i små grupper) som igjen former samfunn og samfunnsendring.

Goffmans begreper har hatt stor innflytelse på antropologisk og sosiologisk tenkning og forskningspraksis. Blant hans mest kjente verk kan nevnes The Presentation of Self in Everyday Life (1959, norsk oversettelse Vårt rollespill til daglig – en studie i hverdagslivets dramatikk, 1974), Encounters (1961), Relations in Public (1971) og Forms of Talk (1981).»

Holdningen til et menneske sier nokså mye om selvfølelsen og status. Å være passende kledt til anledningen, bygger under representasjonen av seg selv. Det betyr at det å bære en bowler, kan være et prangende statussignal om at man går kledt akkurat som vil vil fordi man er økonomisk uavhengig og ikke er nødt til å tilpasse seg. Men noen ganger er en bowler også bare en bowler. For min egen del synes jeg at jeg retter meg opp når jeg bærer hatt, og den slags hjelp trenger man etterhvert som alderen tynger og man synker sammen i nakken og skuldrene. 

En grå bowlerhatt er ikke lett å få tak i. Hattebutikken i Maria hilferstrasse har slike. 

Mitt siste innkjøp på luefronten. Gråmelert slik som også mitt hår har blitt. Da blir ikke sjokket så stort for tilskuere som har møtt opp for å se meg ta hatten av. 

Presteskapet har sin egen luemote.

Såvidt jeg forstår , er dette biskopen, eller overhodet for presteskapet i wien. Han har rød lue med bare 3 vinger, i stedet for 4. Forklaringen må være at han representerer den hellige treenighet, eventuelt at det var kirkemøtet i Nikea som standardiserte bispeluer. Bispestaver og samarier og alba kan også ha blitt drøftet på dette møtet, som jo først og fremst handlet om å finne den rette lære. Som jo også er relevant for herrebekledning. Alt handler om å være korrekt kledt.

Det er mulig at også kyr liker dikt, men skriver de også dikt om oksehuder? Vet de at de engang skal bli til sko? Drømmer de også om garverier?