4 vester fra tidlig 90-tall
3 fra Barbour og en fra Halti. Fra min periode med friluftsliv, som kunne innebære musikkfestivaler og teltliv rundt bålet og primusen. Samt noen få turer med elgjakt, gråkaldt i skogen i Østerdalen en dag i oktober. Hustre heter det på min dialekt.
Jeg fant dem da jeg gikk gjennom huset i skogen eller huset på prærien som jeg også kaller stedet. Jeg brukte dem i perioden 1988-2000, omtrent. Da var jeg og og slank og så ble jeg mindre slank, og derfor var vestene for små. Nå ble jeg plutselig slank og eldre og vestene passer fint. Jeg tror jeg kun vil bruke dem av nostalgiske grunner. De hører til en forgangen tid i mitt liv, et liv på kneiper og barer og køntrifestivaler og rockefestivaler og 2 døgn i telt og fire grader om morgenen og en tynn rullemadrass og morrapils og yngre liv, enten man våknet opp med et pikelill i armkroken eller ei. Dette livet er slutt, og nå foretrekker jeg gode hoteller og en frokost med ferskpresset appelsinjuice og egg og bacon.
Fordelen med denne typen vester er at de kan brukes som sovepute, man kan sørge for varme til en pike som har glemt genseren hjemme og man kan ta på seg to vester der man ligger fullt påkledd i teltet og hakker tenner. Dette var tidsperioden før dunjakkene var oppfunnet for den jevne borger.
Man fikk selvsagt ikke noe sørlig Barbour i Oslo i 1990, så disse vestene ble kjøpt inn på en større Barbour Store i London. Muligens Harrods.
En av disse vestene utmerker seg ved at jeg har brukt den veldig mye, og det er Westmoreland-vesten. Som jeg brukte året rundt med en Devold-ulljakke med glidelås. Grønn var den og dette var mitt signaturkostyme i dette tiåret, som begynte med kollektiv og bohemliv og som endte med at jeg kjøpte et stor Frognerleilighet med stukkatur og 360 cm takhøyde, samt pikeværelse innenfor kjøkkenet og ringeklokke fra soverommet til piken. Fra 1892.
Fordelen med vest er at det er lett å regulere varme og lufting. Jeg liker ikke å stå i garderobekø, derfor ble denne komboen av ullcardigan og oilskinvest et fornuftig valg, come rain or shine. Når jeg møtte noen på et pub før konserten og så etter konserten hastet hjemover til de lokale kneiper, som på det tidspunktet het Barbeint, Felix og Palace Grill. For innsidere palazz.
Når det gjelder alt i oilskin, er det bare en ting som gjelder og det er patina. Man vil nødig bli observert i noe nytt fra Barbour i oilskin. Det går historier på Frogner om forsømte fruer som ville være snill med sin ektefelle og som leverte inn hans gamle Barbourjakke til reprooofing. Sånt går ofte galt og ender med skilsmisse.
Jeg bruker forresten av og til fremdeles disse vestene, om det ikke er for kaldt og jeg skal til en byggvarehandel og trenger lommer for mobil og nøkler og ulike eksemplarer av beslag jeg skal ha flere av og skruer og oljer og franske treskruer og 8 mm syrefri bolt.
Barbour er en solid merkevare og brand og har nok fortsatt et godt tak på øvre middelklasse og the Gentry.
Jeg bruker av og til min Barbour Border jakke, oilskin, den lengste og romsligste modellen, grønn, når det regner og stormer og jeg skal et sted iført dress. Opera, teater etc. Iført en slik jakke,møter man dusinvis i akkurat samme uniform og man nikker gjenkjennende til hverandre i brorskapets velvillige ånd. Man registrerer at alle har litt patina og det er ikke bare viktig,men også avgjørende.
Vester er generelt greie å ha med seg som varme i nøden. For tiden bruker jeg en dunvest fra RAB. Som ligger sammenpresset i en liten pose, veier 300 gram og som jeg bruker på flyreiser og besøk på spisesteder utendørs i oktober, nettene blir lange og det bare er 20 grader utendørs. Der hvor jeg bor, i 19 Bezirk.
Kommentarer
Legg inn en kommentar