Oransje

 Det er et faktum at nordboere kler seg i grått og mørkeblått og andre farger som passer inn i naturen. Vi er naturmennesker som går på tur i helgene og vi er jegere som liker kamuflasjefarger. Vi har ikke kommer oss helt bort fra steinalderen og sankermentaliteten. 

På den andre siden, i tropiske områder, danser folk hele tiden, de sulter og er fattige og blir styrt av korrupte presidenter, men de kler seg i svært sterke og intense farger. For dem er sterke farge det naturlige og de vil se med undring på en nordmann som vil prøve og stikke seg bort i et hjørne iført en gråbrun jakke og ditto slips. «Se på meg! Her kommer jeg! Er jeg ikke fin! Ikke prøv å ignorere meg! «

Iscenesettelsen av seg selv er ikke bare knyttet til hvordan man beveger seg og holdning og blikk, men også valget av farger. Ikke bare klærne. Det er vel kulturelt. Da jeg bodde på Manhattan, gikk de som trodde de var noe rundt i sorte lærjakker og sorte bokser og sorte boots. Oppe i Spanish Harlem var det annerledes, der kledde man seg i gilde farger og spankulerte rundt som om man var på audition for å få en rolle i et teaterstykke med musikk og dans.

Som god nordmann som lytter på Grieg og ser på skihopp og som går turer i skog og mark mens jeg lovpriser samvirkelaget og gutta på skauen, er det naturlig for meg å ikke stikke meg ut. Man følger de vanlige trender for bekledning, bortsett fra at jeg ikke liker stygge allværsjakker i plast.

Men jeg liker sterke og mettede farger og det må være medfødt, fordi jeg er oppvokst på Vestlandet i kuling og sno og skodde og regn og gråvær og solskinn i ny og ne.

Jeg liker intense farger, og særlig gult og oransje og krapprødt, samt Klein-blå. Glade farger får meg i godt humør og jeg har tillitsfullt slått meg til ro med at jeg trenger glade farger rundt meg for å være glad.

Det betyr at jeg jakter på jakker og bukser i sterke og glade farger, noe som er en heltidsjobb. Det er lite av  sånt i butikkene, og jeg foretrekker butikker fordi jeg da kan få et inntrykk av fargedybde. Pussig nok ble jeg på 1990-tallet opptatt av motemerket Kenzo. Klærne var helt greie, men det var fargene som tiltrakk meg. Det samme gjelder det erkeengelske merket Cordings, fra 1839. De selger kjedelige dresser, men staffasjen de selger for jakt er i gilde farger. Det er jo også en logikk i at når man er på jakt, må man kle seg i sterke farger, gjerne rødt, for å unngå å bli skutt fordi man ble forvekslet med en rev. 

Jeg bestilte meg nylig en oransje Monty Don Jakke fra Cordings og det er en arbeidsjakke i lin, som man har på seg når man driver og pusler ute i hagen. Monty er en kjent hagejournalist i BBC og er kjent for sin hagejakke i lin og bomull. En jakke som man kan få jord på og etterpå kjøre i vaskemaskinen.

Det britiske merket Turnbull and Asser lager en del klær og særlig ascots og slips og silketørkler i sterke farger. For meg er dette merket en favoritt når jeg skal henge på meg en fargeklatt i halsen. Jeg er spesielt glad i ascots fordi dette er,litt,flamboyant. Litt slentrende i stilen og der har du meg. 

Et irriterende faktum er at sterke og intense farger tåler dårlig vask. Max 30 grader finvask. Jeg fikk i høst tak i en oransje bukse fra Hiltl. Som jeg er glad i og bruker mye. Men den er allerede lurvete i fargen. 

Jeg prøver ofte å si til meg selv «hvem hva hvor hvordan hvor går vi og er det noen vits i?» . Når det gjelder klær i sterke farger, er det lite å gjøre i Norge. Det ligger i vår natur at vi er feige med farger. Dra heller til Karibien eller Uganda og kjøp klær der. 

En oransje fleecejakke fra Patagonia. 

En sliten bukse som engang var oransje, men som nå er utvasket.

En kortermet skjorte som ennå er grei i fargen.

Cardigan i ull fra Cordings. Til vinterbruk.

En Martagonhybrid hvor Lilium tsingtauense nok også har vært med i bildet. Fin farge.

Geraniumhybrid

Sånne farger er mest intense i gråvær.

Abraham Darby? En austinrose fra hagen min.

En flott rødfarge. Martagonhybrid. Klarer seg i mange år i hagen uten stell. De forlanger faktisk å bli oversett og leve sitt eget liv for å bli fine. De hater flytting og har ikke røtter fra stammen, men kun fra løken. Når man kjøper dem, må man regne med 3 år før det blir noe særlig blomstring. Til gjengjeld blomstrer de resten av livet ditt.