Rutete daks flanørjakke

 Det var noen uker i 2010 at jeg var den perfekte nr 52 i størrelse og det var så stas at jeg kjøpte meg to dresser og to jakker. Så ble jeg i løpet av to år en solid 56, på grunn av at jeg flyttet til USA og tok del i mønsteret der med store porsjoner. Samt mye usunn mat. Vi var en gjeng som bosatte oss på Manhattan, og folk gikk opp 5 kg første høsten og 5 kg til neste semester.

Rent fortellerteknisk er det dagens avantgarde for meg å begynne med noen bilder før jeg har kommet til poenget, som altså er Daks. Brooks of England er også et slikt merke. Veldig britisk og med en lang historie som begynner med en fattig skomaker som ikke fikk til å lage gode sko,men som da sykkelen ble oppfunnet fant seg et marked ved å lage sykkelsadler i godt lær. 

Dagens utfordring er å få festet denne saken, en sadel fra Brooks beregnet på oppreist og verdig sykling, på sadelpinnen. Jeg burde ha noe som kalles double clip, eller sandwich-clip, fra Brooks, men det har jeg ikke og det viser seg at det må bestilles fra England. Så jeg skal feste sadelen kun på en av railsene, det blir vel det nederste, og så må,sivilingeniøren i meg overta, og feste noen metallstykker til,det hele, slik at belastningen blir fordelt på,resten av metallet, som er forkobret stål.

Denne modellen kalles kolonimodell, fordi den ble laget for de engelske koloniene, hvor,hullene i veiene er så,dype at en hellig ku kan ligge og sove der og drøvtygge seg gjennom ettermiddagssolen.

Her er dagens feste til B17. Altså mono innfesting. Det er her sandwich clip kommer inn.

Signaturen til,Daks er variasjonen mellom røde og beige bokstaver. Jeg er helt enig med designeren som fant opp dette. Det er virkningsfullt og slett ikke skremmende.

Her er jakkeslaget, med et knapphull som er kantet med semsket brunt skinn. Et mote som stammer fra den tiden menn burde ha en blomst i øverste knapphull. 

Jakken, i ruter som varierer med stor regelmessighet mellom de sentrale farvene som er merkevaren til Daks.

Jeg tok vare på klærne i stedet for å gi dem bort til Fretex og i dag var jeg hos min lokale skredder nede i Hartgasse og hentet litt klær hvor rygg og sidesømmene er justert ut. Halvannen til to størrelser opp. Stor stas og det er jo mye billigere å sy ut klær enn å kaste dem og kjøpe nye. Miljøvennlig er det også. 

Denne jakken er laget av noe som på en god eller dårlig dag kan kalles signaturrettene til Daks, som er et Londonfirma som har butikk i New Bond Street. De er vel på linje med Aquastutum og Grenfell og Cordings og Dunhill, utenfor menigheten er de litt ukjente. Daks er store i Asia fordi de har vært så smarte å lage kvinneklær i asiatisk snitt, dvs litt kortere ermer etc. 

En rutete Odd-jacket, eller sportsjakke som de også kalles, er aldri helt feil. For høst og våren, og selvsagt for skuldersesongene. Aka de vanskelige overgangene mellom vinter og vår og mellom høsten og senhøsten. Det er vel kun i USA man bruker uttrykket, og det er jo helt greit i et land med så mange ulike klimasoner. 

Stoffet er 90 prosent ull og 10 prosent chasmere. Kashmir. Så dette er en typisk novemberjakke jeg kan bruke når jeg går ut for å spise mortensgås med rødkål og en lokal pinot noir. Blaufrankisk som druen heter her. Rødkålen blandes ut med gåsefett etter tradisjonen her, og det betyr vel at jeg må slutte å meske meg med rødkål på den måten skal jeg beholde passformen. Rent språklig er dette veldig radikalt, for det er en jakke som har passform, men siden jeg passer inn i jakken, inkluderer jeg meg selv som en som har passformen inne.

Helt tilfeldig så jeg i dag et bilde av Christopher Lee, kjent engelsk skuespiller. Han var iført en slik jakke fra 80-tallet og man skal ikke se bort fra at denne jakken ble laget på 80-tallet. Jakker kan ofte dateres ut fra formen på jakkeslagene, men det har jeg ikke peiling på. Jeg husker at jeg på 80-tallet hadde noen jakker som hadde oversize skulderputer. Det var ikke pent da, og heller ikke nu. Angående skuldre, som jo er et klassisk tema når vi har harvet oss gjennom skuldersesongene, er jeg for myke italienske skuldre med kun litt stuffing. Canvas og hestehår i moderate mengder.

Daks er et klesmerke jeg har gode følelser for. Da jeg giftet meg i 2011, var vi i London hvor min frue kjøpte klær til bryllupet hos Daks. Mener det var New Bond Street. Når det gjelder forholdet til merker og klør, tror jeg vi må kunne si at det ikke bare er fornuften som står på spill når vi velger merke,men også andre forhold. Jeg vil kalle det konnotasjoner. Jeg liker Filson fordi det er et gullgravermerke fra Seattle. Jeg liker til en viss grad Barbour fordi det er et merke som server øvre middelklasse med antrekk som passer til landlige weekender. Jeg liker Cordings fordi de er reaksjonære rent motemessig.

For meg er det utenkelig å bruke Daks uten å ta på meg et par randsydde fra Northampton. Samt en lue fra Lock Hatters. Sokker fra Parantharella. Et håndtrykket silketørkle fra Turnbull and Asser. Å ta på seg et par slacks er vel å gå litt langt.