Sømmonn

 Avstanden fra kanten på stoffet og sømmen. Det er betydningen av dette faguttrykket hos syfolk og skreddere. I tidligere tider hadde en herrejakke sømmonn på en og av og til 2 cm. I dag skal profitten maksimeres og produsentene av jakker piner sømmonn ned til et absolutt minimum, muligens en halv cm.

Dette er en skandale og en uting. En dyr dressjakke eller tweedjakke bør kunne sys ut litt, etterhvert som kiloene renner på. Jeg gikk innom en av de dyreste butikkene for,herreklær i Oslo og fant den eldste butikkmedarbeideren, hun så ut som hun hadde peiling på søm. Hun forklarte meg at normalt så vil de to sidesømmene og ryggsømmen kunne utgjøre en størrelse opp, og litt til, avhengig av hvor dyktig skredderen er. 

Klær av en viss kvalitet bør kunne justeres og sys litt om, og det er en uting at fabrikanten ikke etterlater et visst sommonn på jakken. Det mest irriterende er at dette er lite miljøvennlig og bærekraftig. Man bør ha klær som varer lenge. Kjøp dyrt og man kan ha dressen i mange år. 

Derfor er min tese at man bør mase om sømmonn i butikken og forlange å vite hvor stor den er for dette merket. Gni det inn, og si at jakken er fin, men har for liten justeringsmulighet for rygg- og sidesømmene. Derfor kan du ikke kjøpe jakken, gnir du inn, og går ut av butikken. Så vil muligens butikken sende signalet videre til produsenten. Det er jo veldig mange som mener at innkjøp av dyre klær iallefall bør være miljøvennlig aka at jakken kan sys ut når man legger på seg noen kilo. Men man vet ikke om akkurat fenomenet sømmonn. 

Alternativet er å få sydd opp dresser, det betyr i et lavkostland i Asia, og be spesifikt om sømmonn på f.eks. 2 cm. Det samme gjelder forsåvidt også buksene. Man bør sjekke hvor mye man kan sy ut magemålet. Særlig hvis buksene sitter litt høyt. Magemålet går inn og ut i takt med hva man spiser og hvordan man trener. 

Min lokale skredder er veldig flink og er vant til å sy om klær. For noen dager siden var jeg innom og leverte tre dresser som jeg kjøpte inn da jeg var nokså slank i 2010. Det varte bare i to år, så rant kiloene jevnt og trutt på, i takt med min livsstil, som er preget av god mat og god drikke og lite dietter. Så tok jeg meg sammen for to år siden og nå beveger jeg meg i retning mitt kilomål. Basert på litt mer gjennomtenkt spising. Så får vi se hva skredderen får til.

Min grense for justering av klær går ved å snu snippen på skjorter. Jeg bruker konfeksjon, dvs skjorter sydd på fabrikk, og for det merket jeg foretrekker, brooks Brothers, har jeg sett på et obskurt nettforum for brooks brotherianere at en vanlig hvit skjorte tåler 250 vask før den må kastes. Det holder for meg.

Justering av passform og reparasjoner er også knyttet til fenomenet favorittjakke. Uansett hva slags vurderinger og tanker man gjør seg i butikken, er det alltid noen få,plagg som blir favoritter og de andre må henge i skapet og skamme seg. Det betyr at favoritter man bruker hele tiden, må repareres av og til. En av mine favoritter er en Grenfell shooting jakke i grønt tettvevd stoff. Den er konstruert med dobbelt stoff og er basert på arkivtegninger fra 1930-tallet. En velprøvd konstruksjon hvor det doble stoffet i tettvevd bomull sørger for at den holder regnet ute 1-2timer. Samtidig som den puster. Da jeg etter noen år så at jeg var i ferd med å,slite av sømmene rundt kanten av ermene, fikk jeg min skredder til å sette på kunstskinn, noe alle slike jakker burde ha. Conduraskinn, ekte skinn eller lodenstoff. 

Ellers er det vel,på tide å klage på at alt har blitt dyrere. Også klær. Akkurat som om klær ikke blir påvirket av inflasjon og sånne ting som at enkelte innsatsfaktorer blir stadig dyrere på grunn av for stor etterspørsel og for,liten produksjon. Shell cordovan og Harris tweed er gode eksempler på dette.

Når alt blir dyrere, noen ganger veldig mye dyrere, er det fornuftig å reparere og justere. Skredderen og skomakeren. 

Skoparet foran er fra Gatsbykolleksjonen til Brooks Brothers i 2012-2013. Da de lanserte filmen. Jeg kjøpte skoene fordi jeg liker 1920-tallsstil for sko. Heschung, fransk, har også noen vinterstøvler i samme stil, med mykt skinn øverst, og altså avbildet, Harris Tweed. Her i Østerrike bruker de Lodenstoff til samme formål. Som er å gjøre vintersko penere og mykere i skaftet, slik at ikke hvert eneste steg sliter på anklene. Peal-kolleksjonen til Brooks Brothers, altså de dyreste skoene, lages i hovedsak hos Crokett and Jones. 

Damer med en god og kjapp replikk er uvanlige.

Denne restauranten i Charleston er veldig god. Husker ennå Pecanpaien jeg fikk til dessert der, svømmende i bourbon.

Disse skoene har jeg på meg nå. Trickers dealer boots, Henry. Cordovan Shell og semsket. Kjøpt på outlet. Havnet ikke i vanlig produksjon fordi Trickers ikke fikk til avtale om regulære leveringer av Shell cordovan fra Horween. De har prøvd seg med litt italiensk Shell cordovan, men har nå kuttet ut denne typen lær fordi det både er problemer med leveranser og også på grunn av at denne typen lær har hatt en dramatisk prisøkning de senere årene. Jeg kan prise meg lykkelig over at mine innkjøp av hestelær ble foretatt til moderate priser før Shell Cordovan ble populært. Mer enn ti år siden. Denne typen boots er litt grovere i konstruksjonen enn chelsea boots, som også har mye for seg, også til dress.