Sko med mye eller lite polstring

 Sko her i Wien, som Ludwig Reiter, som regnes for å være i ypperste klasse og sammenlignbare med Crockett and Jones, lages også på gamlemåten som randsydde og med ulike lester. Håndverket er i ypperste klasse. Sammenlignet med engelske sko fra Northampton, er forskjellen stor i måten man tenker komfort. Modeller fra Trickers lages fremdeles på gamlemåten. Med fotbed eller fotseng, altså det er som er mellom innersålen og mellomsålen, i England tradisjonelt en blanding av korkspon og harpiks. Som former seg etter fotens form og som etter en del bruk, er svært behagelig. 

I wien, i dette tilfellet sko fra Ludwig Reiter, er fotsengen mye mykere, og polstringen rundt hælen innvendig i skoen er myk og anatomisk godt formet. Engelske sko driver ikke med slikt. Her skal man ikke støtte opp under ankelen nei. 

Når man har blitt enig med butikken om en passende lest til foten din, så sitter sko fra Ludwig Reiter helt perfekt rundt det hele, inkludert ankelpolstringens støtte. En tilsvarende følelse mangler når man tar på seg  engelske sko. Det er altså snakk om helt ulik tilnærming til anatomien for føtter.

Jeg heier på Ludwig Reiter, fordi skoene føles helt perfekte på foten. For engelske sko, så vetman at skoene skal gås inn og man må gå mange mil for at det stive skinnet gir litt etter og former seg etter foten din. Shell Cordovan er jo enda verre. Det tar jo et helt liv å gå inn slike sko, men litt må man jo lide for skjønnheten.

Det er mulig at disse to filosofiene for sko og valg av skinntype representerer et stort kulturelt skille. I England spiller man fotball til fortennene ligger strødd rundt målet, og regn og skitt og søle er en del av hverdagen, mens man så setter kurs for puben for å helle ned 10-15 halvlitere med øl. I wien kan man tenke seg at eliten er forfinet og vil ha silkesokker på seg, samt sko som aldri lager gnagsår, mens man ser på teater og heller ned sekt i pausene, samt før og etter forestillingen. Eldre herrer observeres ofte med et stort silketørkle eller silkesjal rundt halsen og dressene er elegante og litt mer italiensk behagelige i snittet. I motsetning til den rustningen en full canvas engelsk dress representerer. England har vært med på å vinne alle krigene siden Waterloo. Østerrike har stort sett tapt kriger og også sitt store keiserdømme. Et folk som er vant til det behagelige, vinner ikke kriger, slik som England, som er et røft folkeferd som går i sko som det tar et helt liv å gå inn. Noe sånt.

Som en litt eldre herre, har jeg med stor tålmodighet blitt eldre og derfor også mer opptatt av komfort. Jeg liker at snittet på dressen er behagelig og at skoene passer og ikke klemmer på utsatte deler av foten. Jeg har også kjøpt meg skolester som man kan skru ut, dvs at man kan gjøre skoen litt større i bredden. Disse fungerer faktisk nokså bra, man må ha litt tålmodighet. Eller man går til sin lokale skomaker, som har større maskiner som kan presse ut skoene minst ett skonummer og muligens to. 

Jeg drømmer ofte om joggesko med myk og behagelig såle som er laget slik at de ser ut som sorte Oxford dresssko. Der går grensen. De finnes ikke. Skoprodusentene har sitt eget laug og ett av de viktigste prinsippene , er at man ikke kan gi folk de skoene de helst vil ha,for da kjøper de ikke alle de andre litt dårlige modellene. Bad for business. 

I mellomtiden eksperimenterer jeg med korksåler og cushion-såler og nå går jeg gummisåler også. I min verden Vibram Gum-Lite. 

Folk skal ikke tro eller innbille seg at Trickers Country Brogues i full skotsk grain er laget for å være behagelige. De er laget for å vare og tåle mange turer i skog og fjell.
Sideprofil av denne skoen, Modellen heter Bourton og er på 4444-lesten. 
Denne lesten er bred og designet for å være romslig, slik at det er plass for tykke ullsokker. 
Hælen utvendig, designet for hard bruk.
Ludwig Reiter-padding i hælen, laget for følsomme byfolk som ikke tåler noe
Nærbilde av paddingen i hælen. Myk og behagelig.
En loafer med samme typen padding.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En vindjakke i 1950-tallets stil.

Huaraches

Down the memory lane