Problemer med man bag

 I New York og London og Berling og slike steder er det sosialt akseptert at menn som går på restaurant eller konsert eller museum, kan bære en liten veske med seg for personlige ting som gammeldagse sedler, nøkler til bil og hus og en litt for stor iPhone. Her i Wien er det litt mer vanskelig, fordi man i den tyske kulturen prøver å holde på eldre tradisjoner, og det er garderoben. Man kan ikke gå inn i konsertsalen med frakk, den må henges i garderoben, sammen med paraply.

En vakker tradisjon som bidrar til å skape verdighet rundt kunstopplevelser på en konsert eller en teaterforestilling. Man kler seg pent, og henger av yttertøy. Som jo bør bo i garderoben. 

På den annen side. Å stå i kø for å levere frakk, kan i verste fall ta 20 minutter, med urutinerte turister på stedet, som ikke vet at man må ha småmynt for å betale garderobeavgift. Det samme gjelder når konserten er ferdig. Å stille seg opp i kø i garderoben, kan også ta 30 minutter. Jeg er litt utålmodig når det gjelder slike ting, som sikkert mange mennesker aksepterer som en del av opplevelsen. Jeg gjør ikke det uten videre, og prøver alltid å finte ut systemet. Når det er fint vær, går jeg kun i dress eller jakke og penbukse, og dersom det er fare på ferde for regn, har jeg med en lite man bag, som altså såvidt regnes som en mannlig håndveske. Det pleier å gå bra, men jeg må ikke vise at jeg har en dverg av en paraply oppi denne vesken. Enda verre er det med en regnjakke. 

Neste problem er da å måtte kjøpe seg noe som ligner på en eksklusiv håndveske for menn. Slik at man kommer i samme kategori som kvinner, med håndveske. Ingen vil jo finne på å nekte en kvinne å ta med en håndveske, hvor de bærer rundt på to kilo med lip stick og kremer og solbriller og sjal og fuktighetskremer og unevnelige artikler. 

Jeg bærer stort sett med meg en fieldbag fra Filson, de er solide, og de finnes i ulike utførelser i lør og tweed og twill, og de er beregnet for akkurat sånne småting, for å være i felt. Ammunisjon. Kniv. Et mindre skytevåpen for å verge seg mot angrep fra ulv og puma og brunbjørn. Sånne vesker er for store for tilsynsrådet for garderobetvang. Det betyr at jeg som mann blir tvungen til å feminisere meg, ved å bære jålete og små italienske man bags, i plast og lær. Fordi det hele tatt å ha et sted for min altfor store iPhone Max proff Max Max. Veldig stor varianten. 

Sånn går nå dagene. Jeg har en allværsjakke med hette, som jeg stapper oppi min minste man bag. I tilfelle tropiske regnskyll.Og jeg passer på å gå med sko som tåler en regnskur.

Min favoritt er en veldig lett Patagonia veske, liten i størrelse, som jeg kan krølle sammen og ha i lommen på min allværsjakke, som jeg krøller sammen oppi vesken når jeg skal komme meg unna tilsynsrådet for frakker i garderober m.v. Problemet er at denne vesken, som jeg bruker ofte, er for stygg eller for sportslig for å bli kategorisert som en man bag, som jo stiller i samme klasse som en liten dokumentmappe i skinn, f.eks. Fra Dunhill eller Clegg. 

Å slå tilbake mot garderobetvangen via kartlommetrikset er også en mulighet. Filson har en rekke modeller av jakker med kartlomme på ryggen. Så lenge man kun har skjorte under, kan man ikke tvinges til å henge disse jakkene i garderoben, for da ville man jo bli tvunget til å sitte å fryse i en tynn skjorte, mens musikken spilles. I en kartlomme er det plass til et helt levd liv, både lue, paraply og ytterjakke.

Dem tredje varianten er å anskaffe seg en såkalt all weather dressjakke. Altså en penjakke som er laget i et stoff som holder nedbøren ute. Problemet med slike jakker er at de er pene å se på, altså godkjent på en pen restaurant, men litt for tette og lite pustende. Min jakke av denne typen er i et stoff fra Loro Piana, men stoffet er ikke funksjonelt nok i henhold til min smak. Det betyr igjen at man må ha på seg en varm skjorte under, slik at man kan ta av seg jakken og lage som man foretrekker å sitte i skjorten, på operaen, hvor andre sitter i smoking. 

Om vinteren, hvor jeg kommer anstigende til operaen iført en av mine to frakker i donegal tweed,med raglanermer, er jeg selvsagt nødt til å stille meg i køen for frakker. For menn med hatt og lang paraply og kalosjer og skjerf.

En Field Bag fra Filson. Laget som special edition, tror det var Norstrom. De burde vært godkjent som man bag, de ligger gjerne prismessig mellom 500-1500 dollar, men de er ikke fine nok. Det skal være italiensk, gjerne i plast, ifølge tilsynsrådet for man bags, avd. Milano. 

Min eneste man bag som er godkjent av myndighetene. Røff stil, fra Brooklyn, i tykt lær. God nok. Men kunne vært litt større, men da hadde vel jeg fått problemer med silhuetten min, det er slikt som mange er opptatt av. Jeg er ikke så opptatt av slikt, jeg klipper opp lommene på dressjakker og bruker lommene til det de er ment til. 

En annen field bag fra Filson. Blant innsidere vekker den alltid oppsikt og misunnelse, siden den ble produsert i et svært lite opplag. Sånne bager øker i verdi fra år til år, særlig med patina, som denne har fått, med blankslitt lærbesetning under og litt falmet farve. Den er sort i utgangspunktet, men vær og vind har bidratt til patina, som alltid når det gjelder herremote slår det meste. Denne vesken, som til nød kan gå an som man bag, var den første Filson-item jeg kjøpte. På nett. Visste ingenting om Filson. Hadde vært bosatt noen uker i New York. Visste ingenting om Nordstrom Magasinet,som altså er en vestkyst-sak. Som ikke har gått konk, som Barneys og Brooks Brothers.