To frakker som har falt mellom to stoler

En frakk i tweed-stoff,kjøpt hos Brooks Brothers i New York, i den gamle butikken på Madison ave og 44th, den som nå er avskjelet og borte. Den andre ble kjøpt lokalt, hos min gamle venninne Bella, Turnbull and Asser på 57 th, mellom Madison og Park. Jeg bodde på 53 th mellom andre og tredje, og stakk innom der når det hadde salg, på lørdager,når jeg skulle ut og kjøpe helgeutgaven av FT og WSJ.

Denne gangen forklarte Bella, som likte meg fordi jeg fortalte vitser og fikk henne til å le, om at det denne formiddagen var 80 prosent rabatt på salgsvarer. Kundene i denne butikken er forøvrig ellers uten unntak sure og høye på seg selv og forventer å bli behandlet servilt.

Bella smilte og fortalte at det sikkert var en feil, men at jeg burde slå til på dette tidspunktet, noe jeg faktisk gjorde. Jeg kjøpte den italienske frakken, samt to jakker, en i lin og en i ull. Og var svært fornøyd.

Dette var i 2020. Så har jeg knapt brukt disse to flotte frakkene. De er laget for mellomsesongene, vår og høst, er i ull, men er uforede, og på grunn av min dårlige oppfatning av skuldersesongene, glemmer jeg å bruke dem, for plutselig er det kaldere og jeg går over til tweeddresser når jeg skal spasere og da trenger jeg bare en lett trench coat over, eller jeg går for mine tunge vinterfrakk i donegal tweed. Disse to frakkene, jeg kan godt kalle dem Odd Coats, har altså falt mellom to stoler, som vi sier der jeg ble født.

Det er synd på disse to frakkene, for min kone mener de er veldig flotte, og hun har jo alltid rett, og jeg bør nok ta meg sammen og begynne å bruke dem, på den måten man bruker endel andre britiske frakker. Over en skjorte, på vei til pub, tidlig i sesongen, før man må ta på sin barn coat eller fell jacket eller tweedjakke, for å lune seg litt ekstra når det blir litt hustrig og kaldt i oktober og november, selv om det er tyve grader i solen midt på dagen.

Når det gjelder frakker, tenker jeg at en marginalbetraktning kan være avgjørende. Det tar bare noen sekunder å hive en pen frakk på seg, og hvis man da fremtrer med med eleganse og stil og verdighet, kan man risikere å bli behandlet på en bedre måte hos slakteren eller hos skredderen eller på den lokale cafe, hvor man drikker kaffe på formiddagen og leser de lokale aviser, som er utstyrt med avisstoff, av tre, en modell som klemmes sammen og som gjør at avisene kan henge på veggen, godt eksponert, slik at eldre menn som har hårvekst som kommer ut av nesebor og ører, kan velge seg sin favoritt, mens tiden flyr og man tenker på hvorfor alle dagene bare forsvant, hvor ble de av som det heter i sangen, mens man har hengt opp sin frakk på stumtjenerne langs veggene, og hvis man har hatt, skal de plasseres øverst. Jeg fikk for en stund siden tak i 5 stk stumtjenere som skulle kastes, førkrigsmodeller, og jeg går gjerne i krigen for bruken av stumtjenere, det er jo dessverre slutt med vanlige tjenere. Her i byen kalles de lakeier, for eldre hus har alltid to trappeinnganger, Lakeistiege og Adelsstiege.

Det er mulig jeg nå, vi skriver snart oktober og høsten strever med å finne sin form, må starte dagen med å memorere for meg selv at det er en fin dag for å flanere i en pen og kort frakk, med raglanermer, og en splitt eller to bak, uten belte.

Korte frakker heter også car coat og bruker ofte her, eller i Tyskland eller England eller USA. Jeg antar at de skal brukes når man en kald morgen står opp og stiger inn i bilen, som er kald, fordi den har stått utendørs og ikke i en oppvarmet garasje, som ikke er bærekraftig med tanke på det grønne skiftet og den raske omstillingen i faktorproduktiviteten som er påkrevet i en slik prosess, både på kort og mellomlang sikt.

Jeg bruker aldri aldri frakk når jeg kjører, jeg får det ikke til, og jeg er sikker på at om jeg hadde prøvd, hadde jeg mislikt det. I går var jeg i Bad Ischl og så på en del kunst og kultur og slikt, og da kjørte jeg i en lett feltjakke eller safarijakke, fra Cordings selvsagt, i tynn bomull, med fire romslige lommer. Det er godt nok for meg, bortsett fra at jeg bommet på varmen. Utendørs var det 25 grader og vi spaserte i parker og så på kunstinstallasjoner ute og inne, og da vi gikk inn i en nedlagt kalkgruve ved Traunensee, innså jeg at jeg skulle hatt frakk i ull. Eller en dunjakke som jeg burde hatt liggende i bilen, for i slike gruver er det 4 grader og veldig fuktig og kunsten som var stilt ut der var både gripende og vakker, til minne om alle fangene som jobbet der og som etterpå ble drept,de holdt i snitt 4 måneder, sånn var krigen i 1940-1945. Jeg burde hatt en lett dunjakke, men det beste ville vært en tykke frakk i donegal tweed, men en av disse to frakkene hadde også gjort nytten, men det tenkte jeg ikke på da jeg kastet min reiseveske fra Filson i bilen og fyrte opp dieselmotoren, som er overraskende energieffektiv på langkjøring.

I snitt kler jeg meg fornuftig, med klær med godt snitt og tilpasset både vær og vind og anledning. Men irriterende nok tar jeg feil av og til, jeg er ikke ufeilbarlig, det er noe man bør si til seg selv norman står opp og brygger sin morgenkaffe. Klær skal jo være funksjonelle og i kalde kirker og slottsfruen middelalderen, og så skal man ta frakken av når man trer ut i den varme høstsolen, som fremdeles er høyt på himmelen. Jeg tror faktisk det var høstjevndøgn i går.

Når det gjelder form og funksjon, kommer frakken godt ut av det, frakken stammer fra uniformer og er utformet for å fremheve brede skuldre og ha plass til belte til sverd og slikt. Det er verre med en Brynje i ull, for snart skal jeg iføre meg et slikt plass, altså en helsetrøye i lett merinoull. Jeg saklig og sykle mine daglige 28 km, i flatt lende og moderat og filosofisk tempo, men jeg har altså funnet ut at helsetrøye i ull er perfekt for høstsykling. Den er ikke kledelig og det er derfor jeg trekker frem dette plagget, som altså står i sterk motsetning, estetisk, til de to frakkene jeg skriver om, men som jeg aldri bruker, selv om de har raglanermer, som jeg liker.

Basseralle og rangling er fonetisk beslektet med raglanermer, men det ville nok ikke Lord Raglan ha likt, han oppfant Raglanermene i sin tid. Det får jeg berette om en annen gang, når jeg har funnet ut av stavekontrollen i dette programmet. Foreløpig leker dette programmet med meg og prøver å få meg med på notene sine, men jeg gir meg ikke så lett.

En frakk som falt mellom to stoler.

Hele frakken, fra Turnbull and Asser, med raglanermer.

Den andre frakken, i et behagelig tweedstoff.

Ermer som kan justeres.

Kunst, japansk, til minne om konsentrasjonsleire.

Denne tunnellen er laget for å huse produksjonen til V 2-rakettene.

Sannheten har sin pris, også i Lego.

Den store mester, Ai weiwei. Denne utstillingen er en del av Bad Ischl europeisk kulturby 2024, og temaet for utstillingen er kinesisk kunst møter Hallstadt-kulturen.