Bruk av boots til formelle anledninger

Balmoral-boots er svært formelle og godkjent til de mest formelle Black-Tie-anledninger. De er umulige å oppdrive i Norge og man må nok til Jermyn Street for å få tak i noen. Jeg har ennå ikke klart å få tak i slike støvler og grunnen er selvsagt at man må prøve dem på foten før man kjøper dem. De er tettsittende, høye og kan vel nesten kalles snørestøvler. De stammer fra klassiske høye støvler for offiserer, akkurat som dagens Oxford-sko er en krympet snørestøvel. Lave sko er strengt tatt en moderne oppfinnelse.

Jeg har et passelig utvalg av boots til det rurale liv, fra Trickers og Heschung og Cheaney. I den pastorale idyll vandrer jeg i timesvis i skog og mark iført disse støvlene, som er romslige og noenlunde vanntette og som har et godt mønster på sålen, jeg foretrekker commando-sålen. Denne typen country brogue støvler har ikke noe å gjøre i en salong, de tilhører et annet miljø enn det hvor man blir definert etter hvor blanke støvlene dine er. 

Så har jeg også ulike typer penstøvler, på lettere og slankere lester, som på godt norsk kan kalles dress-boots. Vi snakker om pensko som er litt lengre oppover leggen. De er strengt tatt de opprinnelige penskoene. Jeg bruker dem uten skam til formelle middager i sort dress ettersom jeg har ett par som er i sort Shell cordovan. De andre er i mørkeblått skinn, to stk, en fra Trickers i Shell cordovan og en fra Crockett and Jones. De er så mørkeblå som det går an å bli og passer til en business-suit i mørkeblått. Jeg kan legge til at jeg ikke går i boots på middager fordi jeg fryser på føttene. Grunnen er at jeg mener at man bør variere sin bekledning en smule. Samt at dress boots også er korrekt.

Jeg har også noen som er brune, i Shell cordovan og et artig par som er i Gatsby-style, 1920-tall, som nesten ser ut som en Balmoral. De kan jeg bruke til lysere dresser og hvis jeg er vill og gal og det er jeg ofte, så kan jeg gå i rød dress i fløyel eller en brun dress i tynn tweed, og da passer boots. Den lille forskjellen som signaliserer uavhengighet og det kan jeg ikke noe for, det ligger i min karakter. Det er ikke noe galt i å være underdanig og følge konvensjonen, men det ligger ikke for meg.

I USA og slike land, kan man se folk gå rundt i cowboyboots i krokodilleskinn og alle mulige varianter av hud og hår fra dyr. Dette er sosialt akseptert i slike land, ut fra deres kultur og bakgrunn som bønder med oppdrett av kyr og bølinger og tid tilbrakt på hesteryggen. Iført høye og robuste støvler som skal beskytte mot bitt fra klapperslanger. I Europa driver vi ikke med slikt, bortsett fra i moteverdenen, men den forholder vi oss ikke til. Fotballspillere og influencere får holde på med å iføre seg gymtøy med diamanter, det skal vi ikke bry oss om.

Hvis jeg hadde vært rik, hadde jeg selvsagt brukt støvler fra John Lobb og Edward Green, det er innlysende, men jeg er ikke rik og må derfor bruke vanlige støvler laget i Northampton.

Når det gjelder Chelseaboots, med eller uten Cuban-heels, så er det innlysende at disse ikke er formelle nok til å brukes til middager og mottagelser med et snev av verdighet. Men de har i perioder vært populære hos musikere og slikt, jeg har selv en del av dem, og jeg sverger selvsagt til en modell som heter dealer boots, min foretrukne variant heter Henry fra Trickers, på 4444-lesten. Dette er støvler for søle og skitt og publiv eller rask og vinglete gange fra bar til bar.

Noen ganger kan boots være litt stive i læret og tunge å gå inn, og da foretrekker jeg å sykle i dem, på rolig og verdig vis. Slik at både læret og blandingen av kork og harpiks i sålen kan godgjøre seg litt og forme seg etter føttenes buer og ben. 

Boots er nok i hovedsak en britisk greie, som kan kalles prangende forbruk, siden boots strengt tatt ikke er nødvendig innendørs. Men polert Shell Cordovan fungerer fremdeles som en stødig sosial markør for den lille forskjellen mellom menn som bryr seg om sitt fremtreden og dem som ikke bryr seg, eller ikke vet. De er det mange av.

Semsket, fra Cheaney. Passer på bar, men ikke på en formell middag.

Semsket, fra Crockett and Jones på 325-lesten. Såpass elegante at jeg bruker dem til brun dress.

Shell cordovan fra Trickers. De passer til blådress.

Crockett and Jones, Gatsby-style, og de er selvsagte på den typen parties. 

Disse lar jeg under tvil tilhøre kategorien formelle boots. Ikke på grunn av den romslige og ikke så elegante 4444-lesten fra Trickers, men på grunn av at det blanke skinnet er Shell Cordovan. En litt uvanlig modell som ikke er i normalt salg. 

Sorte, dressboots, Shell Cordovan, fra Trickers. Mer formelt går det ikke an å gjøre det.

Ceockett and Jones, Shell Cordovan fra Horween, Chicago. 325 lesten. 

Her ser vi tydelig hvordan 325-lesten er mye mer elegant enn 4444-lesten. Når det gjelder fargevariasjon, er dette normalt på Shell cordovan. Etter som tiden går, utvikler denne typen skinn patina og karakter, noe vanlig skinn ikke gjør.