Billigste dressen på 18 år
Jeg liker å gjøre kupp på salg og jeg kjøper aldri hverken klær eller sko til full pris. Jeg venter til salgets siste dager, noen ganger 50 prosent rabatt og noen ganger opp til 70 prosent. Jeg finner stort sett det jeg er på jakt etter og finner jeg ikke noe, så tar jeg dette som et tegn fra guden for de små ting om at jeg bør shoppe denne gangen.
Den billigste dressen er den du en gang har kjøpt på salg og så finner du den igjen. Innerst i skapet. Jeg visste at jeg hadde den, men jeg visste ikke hvor den var. Dessuten visste jeg at da jeg kjøpte den,var jeg nokså slank, ettersom jeg ikke hadde spist på 3-4 måneder på grunn av en lei lungebetennelse. Som gjorde at jeg mistet appetitten totalt. Jeg husker jeg gikk ned fra 105kg til 88 kg. Noe som den gang tilsvarte to størrelser. Fra 58 til 54.
Nå er jeg rundt 99 kg, men til min store overraskelse passet dressen perfekt. En sort Hugo Boss i 120 stoff. Jeg kjøpte den til en begravelse,brukte den en gang, og så ble den hengende.
Mysteries med at den passer meg nå, er nok også knyttet til at dresser i 2006 var litt løsere i snittet, dvs mer romslige. Jeg har to andre dresser i 54 fra den tiden, og de passer meg også. De sitter pent på mitt skranglete legeme. Årsaken er ikke bare kilo og litt trening, men også at en dress i størrelse 54 på den tiden tilsvarer en 56 i dag. Minst. Dette gjelder både for Zegna og Corleniani og også Boss. Ikke noe jeg har funnet ut selv, men fått opplyst i to av byens beste herreekviperinger. I Oslo.
Jeg antar at en erfaren ekspeditør i en herreekvipering av typen Ferner eller Øye lett kan plassere dressen tidsmessig ut fra litt bredere slag og litt annerledes snitt. Jeg har ikke slike ferdigheter, men jeg kan se at dresser fra 2000-2005 er litt annerledes. På samme måten som amerikanske dresser er nokså mye annerledes enn italienske dresser. En dress fra brooks Brothers er jo å sammenligne med et slagskip i forhold til enZegna av i dag, som er som en lett korvett.
Jeg har også tatt vare på en mørkeblå Boss-dress fra rundt 1989. Den har helt andre slag enn dagens dresser og er selv for meg lett å plassere som tidlig 90-tallsmodell.
Noe som får meg til å nevne Cordings, det engelske klesmerket som har så konservativ stil at halvparten av dressene leveres med knapper i stedet for glidelås. Samt at buksene sitter rundt magen. Uendret stil fra 1930-tallet.
Vekt går opp og vekt går ned og til slutt, før vi dør, det begynner i slutten av 60-`årene, så synker vi sammen i ryggen og det betyr at man må korte inn buksebeina. Men før vi dør kan vi gjerne av ulike hensyn, både økonomi og miljø, gjerne gjenbruke det vi har i klesskapet. I stedet for å kaste klær av god kvalitet.
For øvrig er jeg ikke så glad i sorte dresser. Jeg finner dem kjedelige og fantasiløse og bruker sort dress kun når jeg er nødt, når protokollen tilsier sort dress, hvit skjorte og slips. Samt sorte oxfords. Må man så må man.
Jeg foretrekker lyse dresser, eventuelt mørkere i cordfløyel. Samt dresser i tweed.
Jeg innser nå, plutselig, at denne epistelen er nokså kjedelig. Både språklig og innholdsmessig. Nærmest snusfornuftig, og da må jeg gratulere meg selv, jeg som i min ungdom gikk på rockekonserter i sort dongeri og sort skinnjakke, har blitt en snusfornuftig eldre mann som har konservative synspunkter på norsk forsvarspolitikk og som synes at ungdommen er uhøflig.
Klesmessig betyr dette at jeg gir fanden i hva andre synes, bortsett fra når jeg er under tilsyn av protokollqvdelingen, og kler meg deretter. I sterke farver og upassende kombinasjoner. Jeg prøver for øvrig å passe på at skjorten harmonerer med jakken. Eller at jakken står til buksene. Noe som ikke alltid er så enkelt. Jeg har flere blå sportsjakker, eller Odd-Jackets som det heter i UK og USA. Oransje passer godt som en kontrastfarge til blått. Problemet er at oransje bukser er omtrent umulige å få tak i. Det samme gjelder sterkt gule skjorter. Så har vi det gående. Jeg sjekker salg på nettet, på jakt etter oransje bukser og gule skjorter og finner selvsagt ingen, mens jeg kjøper jakker jeg ikke trenger.
Jeg kan jo godt i samme slengen komme med en tilståelse og det er at jeg er glad i farger. Jeg blir for øvrig gjerne omtalt som en fargeklatt og slik kler jeg meg også,i den grad jeg får tak i klær i farger som jeg liker. En helt bestemt blåfarge eller rødfarge. Noen farger liker jeg ikke, og andre farger kommer jeg stadig tilbake til. Jeg hadde sikkert hatt glede av å være kunstmaler, selv om jeg muligens hadde vært elendig.
Moralen er altså gjenbruk, før eller siden blir man slankere. Samt at det er greit å kjøpe klær i farger som man liker.
Kommentarer
Legg inn en kommentar