Fjøsjakka
Chore coat heter det i usa, i Norge vil hipsterne neppe kalle jakketypen for akkurat det, men det er en minst 100 år gammel modell for arbeidstøy. I denim eller twill, dvs stoffer som tåler det meste. To-tre lommer, uforet. Enklere kan det ikke bli, og i det ligger selvsagt appellen, for hipsterne, som jeg i denne sammenhengen bruker som navn på en urban gruppe mennesker som er veldig opptatt av klær som identitetsmarkør, inkludert flatcaps og helskjegg og kaffe. Ikke noe galt med det, vi har alle vårt.
Den ultimate fjøsjakken som vil skaffe deg kredibiliteten du er på jakt etter, etter det autentiske, det som er rett fra atelieret, eller fra dine reiser i Alaska eller Polynesia, for hundre år siden, er modellen fra Roald arbeidstøy, som ble solgt på alle samvirkelag på 50 og 60 tallet her i Norge. Som fjøsjakke, som mekanikerjakke, som jakke til alt arbeid som betyr at man blir flekkete og skitten av stein og jord og oljeskift og bremsevæske. Det er i dette den morderne urbane apell ligger. Man kan klistre seg til en jordnær identitet som arbeider, som noe ekte. I en verden full av posører. Fjøsjakkemodellen selges til 500 dollar hos bergdorf , det dyreste klesmagasinet i New York. Eller 125 dollar hos filson. Som også er nokså trendbevisste, forkledt i verdens tyngste twill av bomull og oljehyrer, i filsons verden heter den Tin Cloth.
Jeg bruker min filson fjøsjakke til hva som helst, og jeg kan skitne den til med jord og vaktmester på boks spray til mine sykler og når vi først er inne på det, så er det veldig kjekt å bruke klær som man kan vaske når det er tilstrekkelig satt inn med olje og støv og sement, og så kan man gå rett på hipsterbar. Dette er jakketypen som gir mer kredibilitet jo mer slitt den er, akkurat som en del av klærne og veskene til Filson er dyrere som brukt enn som nye. Man kan sammenligne med oslo og Nordmarka og de som har en gammel Bergens eller Norrøna skianorakk fra 60 tallet, med merker etter smørejern og med den rette falmede patinaen som viser at den har gått i arv. Et signal og markør om at man har vært medlem av den verdenen lenge, omtrent som ulike markører for gamle penger.
Den enkle konstruksjonen til en chore jacket betyr at snittet stort sett er rett ned, noe som igjen betyr at den passer for folk flest, man trenger ikke være tynn som en 18 åring. Folk i voksen alder skal forøvrig aldri vise seg offentlig i klær tilpasset ungdom. Men man ser det forøvrig hele tiden.
Enkelheten viser slektskapet med Tebajakken og ikke minst en strikkejakke i ull, en cardigan med sjalskrave og lommer. Jeg sitter faktisk akkurat nå i en slik jakke fra Cordings, i min skrivestue, og beklageligvis ikke i tøfler fra Trickers, jeg har kommet i uorden på grunn av flytting fra nyc, men jeg har håp om å få orden i mine sysaker etterhvert.
Jeg har dessverre ikke rom på rom, saler som det heter, for klær og sko, men jeg kjenner folk som har slike garderober, hvor det henger hvite skjorter på en stang og lyseblå på en annen, mens en hylle med Berlutisko i bakgrunnen glimrer med sitt fravær av sko fra Trickers. Mitt liv er stort sett i dyp uorden og jeg må gjerne innrømme at hvis noen hadde sortert min garderobe på denne måten, hadde jeg vært takknemlig. Men jeg har hatt den lykke at min boksamling ble sortert etter farve. Det var et visuelt sett godt tiltak.
I går kveld sjekket jeg om times hadde en sak om chore jacket og det hadde de i høst, september 2020, hvor jakketypen ble utropt til årets trendvinner i en urban setting. De fleste produsenter av en viss kvalitet har selvsagt blitt med på ferden og laget sine egne versjoner. Som i hovedsak handler om stoff og farver og evnt detaljer, men det skal man jo ikke gjøre for mye med, for jakken identitet ligger det det enkle. La merke til et par modeller i strikket stoff, og de kan jeg gjerne applaudere, her jeg sitter med ti kuldegrader ute og en begrenset innetemperatur. Det er ikke langt fra cardigan i ull til chore jacket, det ble jeg enig med meg selv om da jeg kjempet meg gjennom saker i times om den politiske utviklingen i usa, som har vært alarmerende den siste uken.
Da har jeg argumentert lett for at chore jacket er en behagelig jakke fordi man kan gi blaffen i den, og hvis man føler for å rulle seg rundt i sanden med den, er dette et plagg som er tilpasset en slik aktivitet. Jakken er også fin, særlig i en mørk blå farve, for de som går på byen og drikker 10 glass, og som før de tar kvelden, tar en burger med dressing. Som kjekt henger dressingen lett på jakker til påbyenbruk.
Jeg vil også være så dristig at jeg vil kalle jakketypen for malerjakke og fotografiske. Picasso er fotografert i den, og det er også bill cunningham, mesterfotografen fra times, som brukte jakken hele livet, han hadde visnok ingen andre, og han ble også påkjørt og drept på sykkel iført en slik jakke. Tror det var i 2017. Han var forøvrig en mesterlig kronikør om livet på upper east og upper West og boken om hans liv og hans ikoniske fotografier har jeg et sted som jeg ikke vet hvor er, men det kan være i en bok kasse.
Kommentarer
Legg inn en kommentar