Uvøren klassisk herremote

  Når det er morgengry i stuen, kan det være litt kjølig og da er det godt å hive på seg en morgenkåpe. Kjøligheten kommer av at huset mitt er av den eldre typen, litt eldre enn meg. Om sommeren bruker jeg knapt pyamas, om vinteren gjerne. I stedet for å stå opp, ta på seg bukse og jakke og skjorte, føles det bedre å sitte i en lenestol iført pyamas og morgenkåpe. Noen timer, mens man leser og skriver og lar kroppen venne seg til en ny dag. Behovet for dette ritualet dukker opp en gang sent på høsten. På engelsk heter det dressing gown og den har sin egen historikk, som jeg akkurat nå ikke har full oversikt over. Men morgenkåpen finnes i alle stoffer, fra jaquardvevd silke til kamgarn i ull og det aller ypperste, i Kashmir ull. Siden plagget etterhvert har gått noe ut av moten, er det først og fremst de klassiske engelske produsenter man må stole på for å få en velfungerende morgenkåpe. Mine er fra Derek Rose, som fra 30-tallet har vært en ledende produsent av dressing gown og pyam...

 Chore coat heter det i usa, i Norge vil hipsterne neppe kalle jakketypen for akkurat det, men det er en minst 100 år gammel modell for arbeidstøy. I denim eller twill, dvs stoffer som tåler det meste. To-tre lommer, uforet. Enklere kan det ikke bli, og i det ligger selvsagt appellen, for hipsterne, som jeg i denne sammenhengen bruker som navn på en urban gruppe mennesker som er veldig opptatt av klær som identitetsmarkør, inkludert flatcaps og helskjegg og kaffe. Ikke noe galt med det, vi har alle vårt. Den ultimate fjøsjakken som vil skaffe deg kredibiliteten du er på jakt etter, etter det autentiske, det som er rett fra atelieret, eller fra dine reiser i Alaska eller Polynesia, for hundre år siden, er modellen fra Roald arbeidstøy, som ble solgt på alle samvirkelag på 50 og 60 tallet her i Norge. Som fjøsjakke, som mekanikerjakke, som jakke til alt arbeid som betyr at man blir flekkete og skitten av stein og jord og oljeskift og bremsevæske. Det er i dette den morderne urbane ap...

 Jeg hadde hatt jakken i kikkerten en stund, og den ble observert både på filson butikken i noho, butikken er nå lagt ned, og også på flagship filson store på union square. Manhattan, nyc. Men alltid i feil størrelse. Første gang jeg så jakken, var det aldri noe tvil. Den må jeg ha. Den er meg. Så på julesalget på filson us, dukket den opp, og siden dette er en limited edition, visste jeg at det måtte handles raskt, dvs lille julaften, noen sekunder etter at jeg hadde fått email om salget, noe som trofaste filsontilhengere får en dag før salget åpnes for andre. Det ble litt krøll, jakken jeg hadde bestilt var utsolgt, jeg måtte ringe til filson hovedkvarteret i Seattle, og til slutt måtte jeg ringe til filson butikken i ballard street. Der hadde de jakken og jeg fikk en prat med butikken, som på den tiden var i krise. Med opptøyer og skyting i gatene på grunn av corona og slikt. Da den ankom, tok jeg jakken på, beundret tweeden fra donegal, og innså at den var kommet hjem. Siden ha...

 Jeg har i en annen blogg om klassisk herremote skrevet meg inn i en tradisjon hvor man undersøker de ulike stiler og kategorier for klær og sko og frakker og slikt for menn over 50. Jeg har ennå sterke meninger om kvalitet og hvilke merker man bør satse på. Etterhvert har jeg imidlertid blitt mer filosofisk og lettbent når det gjelder klær og sko og hva slags signaler man sender eller bør sende ved å kle seg opp på en bestemt måte. Personligheten. Det er det herremote handler om. Om man er en påfugl, en kontorsliter, en veifarende skriveknekt, en snikskytter som trenger forkledningen eller om man er en man som er usikker på hva slags skjorte som skal til for å bli medlem i den lokale klubben i småbyen. Jeg skriver for de som nages av tvil over slike små ting, og som også av og til  får anfall av opprør mot tingene og bekledningen. Men man må ha det i seg. Opprøret er noe jeg har i meg. Jeg må ha fått det gjennom arv og miljø, det er lite sannsynlig at jeg har pådratt meg lide...