Fjellrevenjakken

 Dette svenske turklærmerket startet på 50-tallet, men i Norge ble det først fres over salget på 70-tallet. Plutselig var alle iført en fritidsjakke eller turjakke fra fjellreven. Dette var før oppfinnelsen av Gore tex, så vi satt der og gnikket og gnukket med den berømte bivoksklumpen som impregnerte stoffet mot regn og fukt. Så gikk vi turer i skog og mark og til fjells og jakken ble brukt til hverdag og fest. Vi hadde ikke så mye annet av typen allværsjakke. Dyre var de også, og stort sett grønne, og de lignet temmelig mye på M 65 militærjakker. En ren kopi. Senere har det kommet mange varianter og i ulike farger og telt og tursekker og luer. Jeg har faktisk en fjellreven shorts når jeg tenker meg om. 

Denne jakken er en del av vår nasjonale identitet, selv om den er svensk. For min del får jakken meg til å tenke tilbake til studietiden og alt hva min daværende grønne fjellrevenjakke fikk oppleve, på godt og vondt. Sammenrullet kan jakken fungere fint som hodepute dersom man var så heldig å få overnatte på en flatseng på gulvet. I hetten, som ligger i kragen rundt halsen, godt skjult bak en glidelås, kunne man smugle inn småflasker med sprit inn på en festival eller en konsert. De fire lommene hadde plass til et helt studenterliv, en notatblokk, en matpakke, skrivesaker, kalkulator. Dette var jo før tiden for mobiler og iPader. 

I de fleste norske hjem henger det forglemte fjellrevenjakker innerst i et skap, øverst på lemmen, under skråtaket der ingen tør gå. Eller inne på kammerset, som har vært avlåst de siste 30 år fordi noen mistet nøkkelen. I mitt hus henger det tilsammen 3 slike jakker, en grønn, en grå og en sort. De forteller meg om mitt tidligere liv og fungerer også som målestokk for livvidden. Selv om kiloene trenger seg på, er alt ok når man fremdeles kan komme inn i en jakke som man brukte for 30 år siden.

Det berømte grønlandsstoffet som jakken er sydd av, består vel av 35 prosent heavy duty polyester og resten bomull. Det gjør at stoffet tåler omtrent alt. Det går aldri hull på det og jakken er perfekt for å sjaue materialer, høyttalere, båter, biler, vedstabler, pelican flyttekasser og dokumenter som man aldri rakk å lese. 

Siden jeg liker at en jakke puster, når jeg går fjelltur om sommeren, er mitt triks å ha en gammel fjellrevenjakke med på tur. Vasket. Uten noe bivoks. Da er jakken plutselig en vindjakke, hvor ble det forresten av alle de gamle vindjakkene, det må jeg grave opp. Som vindjakke tåler den all verdens slitasje fra ryggsekker og annet knask som man henger på ryggen. Jeg vil gå så langt som å si at da er den vår egen lokale safarijakke, som altså er en turjakke i tynt men sterkt bomullsvev. 

Min sist innkjøpte, det var selvsagt et impulskjøp, var da jeg gikk forbi den nyåpnede fjellrevenbutikken i soho i Gotham. På tilbud. Rundt 2012. Et godt kjøp, også fordi jeg fikk tak i to fjellreven skjorter i ull, med litt forsterkninger rundt ermer og hals. De bruker jeg ute i hagen når jeg planter bed med omeilerkesporer. De ble utropt som årets staude i 2014 her i Norge, men de er allerede glemt. Skjønner ikke hvordan folk kan glemme den fine blåfargen som disse lerkesporene har. Som leseren sikkert har forstått, så vokser disse lerkesporene kun på fjellet Omei, sørvest i Kina, hvor fjellene stanger seg mot Indiaplaten og andre tektoniske fjellformasjoner, fulle av liljer og alperoser. Et eldorado for plantejegere, med eller uten fjellrevenjakker.

Den sorte fjellrevenjakken ble forsåvidt flittig brukt et års tid i byen, jeg hadde fått det for meg at jeg skulle blend in, og som alle vet, klær i New York finnes bare i sort. Man skal være høy og mørk og ha solbriller på seg selv i sengen og da kan folk se ar man er en ekte newyorker. Det gikk fort over for meg, for jeg er glad i farver og variasjon. Kunne jeg ha sviktet min samling av tweedjakker eller norfolk jakker? Svaret er innlysende. Så etter et år eller to, havnet også den sorte fjellrevenjakken på farmen der den ofte er utsatt for hard og brutal bruk, der jeg svinger inn, eller skrenser inn, foran den lokale byggshop for å hente noen to seks. Og en pakke T 20 beslagskruer. 

Det minner meg om at jeg må feste en 2x6 på garasjeveggen innvendig og slå inn noen 8 Toms galvaniserte spiker og lage en knaggrekke til mine bruksjakker, de som tåler alt og som helst bør ha litt søle på seg. I min verden er dette det beste kompliment en jakke kan få, den blir bare bedre og bedre jo mer den brukes.

En klassiker, en turjakke, en feltjakke. En arbeidsjakke.

Fjellrevens merke. Såvidt jeg har skjønt, ble reven valgt som kjennetegn for selskapet fordi eieren var så glad i en rev i ny og ne.

Fjellreven er upålitelige når det gjelder passform og størrelser. Man må prøve klærne. De er litt tette i snittet fordi de som lager dem, er slanke og går på tur hele tiden. Det gjelder forøvrig mange andre turmerker. Det er dårlig markedsføring av et merke dersom feite mennesker sprader rundt med dem. Klær for klatrere er de verste. De er alltid rare og små i størrelsene, siden klatrere uten unntak er veldig tynne og senete etter et langt liv med statisk muskelbruk. Og litt for mye yoga og litt for lite sprit og damer.