Golfjakken

 Bing crosby, som med sin varme baryton leverte den kjente sangen «White Cristmas», sånn i 1940 ish, likte godt å spille golf og er avbildet ofte i denne jakketypen, som selvsagt passer bedre til golfspill enn en dressjakke. Med et mulig unntak for action back snitt, som er en tradisjonell tweed jakke med litt løsere og mer funksjonelt snitt i skuldrene, til skyting. Sikkert også til golf.

Fremfor alt er golfjakken en hjemmejakke og noe varmt og lunende som du straks tar på deg når du kommer hjem fra kontoret eller lange reiser. Jeg har alltid brukt golfjakke, helt fra ungdommen, på tross av at jakken har vært stemplet som bestefarsjakke og at det å bli observert i en slik jakke er på linje med å annonsere sin senilitet og demens. Sånt skal man aldri bry seg om i et land hvor det kan bli minus førti om vinteren. En tykk og god golfjakke, med en sjalskrage, kan gjøre en kald stue til et lunt rede, der du sitter foran vedovnen eller peisen og venter på at stuen skal bli varmere. Dette er en jakke for kvelder der du sitter og stirrer inn i flammene og nyter en kraftig nebbiolo fra gattinara. Sammen med speck fra den italienske delen av Østerrike.

Utenfor Norge heter jakketypen en cardigan, oppkalt etter den 7 jarlen av Cardigan, James Brudenell. Som oppfant jakken under den kalde Krim-krigen, der han ledet slaget ved Balaclava, som har gitt navnet til en ansiktsmaske i ull, dersom man har behov for å krige i minus 40.

Jakketypen var særlig populær på 20- og 30-tallet, The Roaring Twenties, men det spiller ingen rolle. Så lenge jakken er utpreget funksjonell. I den grad jeg har oversikten over mine cardigans, de er lette å raske med seg på et salg, mener jeg at jeg har et par lette varianter til sommerbruk, og et par tyngre i ull, til vinterbruk. Hvis man er av den typen som må gå på mottagelser hvor air con er satt på maks, er det greit å ha med seg en tynn, men varm cardigan i f.eks. Sort, som man kan slenge på seg når man står der eller sitter der på en restaurant og fryser. Bruk av air con er kulturelt bestemt, jeg liker ikke å fryse, mens folk i usa elsker det tydeligvis. Jeg kan faktisk ikke forstå poenget med å gå på en fin restaurant og sitte og fryse. I de årene jeg bodde i New York, insisterte jeg alltid på å sitte utendørs og spise når jeg var ute og spiste. 

Materialer til cardigan er som oftest ull, men silke eller cashmere fungerer også bra. For de som svermer for Fair Isle-stilen, er cardigan i dette mønsteret fint. 

Det varmeste og mest lunende av ullstoffene er cashmere. Nokså dyrt, og ikke særlig slitesterkt, men dersom man først blir avhengig, er det ingen vei tilbake. Jeg passer ikke til å bruke denne ulltypen fordi jeg ikke passer meg. Jeg trenger slitesterke klær, mens min kone, som er avhengig, er av den forsiktige typen som verken setter seg på en tyggis eller pleier nærkontakt med stikksager eller spiker. 

En venn av meg, som jobber i kulturnæringen, er av den frøsne typen. Slekten hans kommer fra Østerdalen, så man kunne tro at han tåler mye kulde. Det gjør han ikke. Så da hans morsomme og fortryllende frue slang innom oss et par dager mens vi bodde på upper East, ba hun om å bli geleidet til en passende cashmere butikk for herrer. Hennes ektemann hadde bedt henne kjøpe en varm golfjakke  i dette ullstoffet. Så turen gikk bort til madison ave, hvor de dyreste klesbutikkene er. Loro Piana eller noe sånt er vissnok en av de mest kjente. De har butikk på 65 th street, ikke langt fra det snobbete spisestedet Daniel og det pakistanske generalkonsulatet. 

Min kone var med, som ekspert på cashmere. Jeg var anfører for spaseringen, for på Madison viker man ikke for noen. Så man må være solid bygget for å kunne gå ned små damer som klirrer av diademer. Denne delen av byen er litt spesiell, eldre formuende damer kler seg pent opp hver dag, iført sine diamanter, før de spaserer bort til svinedyre elis Deli for å kjøpe seg litt pastrami. Jeg må innrømme det. Den butikken er helt fantastisk, 3 ave og ca 70 th, på østsiden av tredje. Særlig osteavdelingen er veldig bra, men nå Har jeg lest at ost gir høyt kolesterol og det må vel bero på en misforståelse ? En ostebit skader vel ikke? 

Vi gikk inn i loro piana butikken og ba om å få se på en herrecardigan i kamelfarve. Tykk og god. Vi var alle begeistret og var enige om at Morten trengte en slik jakke og at han ville bli spesielt glad for de lunende egenskapene cashmere har, med sjalskrave rundt nakken. Jeg tar den, sa fruen, og spurte lett distre om prisen. 1500 dollar. Jeg tar ikke den, sa fruen, og vi gikk ut, litt sjokkerte, mens vi diskuterte om dette var den dyreste eller nest dyreste cashmere butikken i strøket. 

For tiden bruker jeg en jakke i ull, fra cordings, på picadilly. Dette London firmaet har sine aner fra 1839 og grunnen til at klær fra denne produsenten er en av mine favoritter, heter «liberal cut». De lager klær som passer herrer som ikke er tynne. Skjortene er ekstra lange og ermene er videre og de lager four plus, som man ikke trenger så ofte, og de har verdens beste covert coat. Min cardigan er selvsagt ribbestrikket, i oransje og har lærtrukne knapper og sjalskrage. Finnes i mange artige farger.