Dunjakken

 Hvis man tar for seg en dress eller frakk fra en produsent av en viss kvalitet, italiensk eller engelsk, er det snittet som definerer kvaliteten. Man kan bestille stoffet i den kvaliteten man ønsker, f.eks. Tweed fra Harris eller irsk lin, men det er likevel skredderens kunnskaper om å lage klær som gjør at den som bruker dressen, ser bra ut. 

Da er vi tilbake flere hundre år til militære klær. Hvor mannen skulle se mest mulig mandig ut, med brede skuldre, og et snitt som forsterker illusjonen av mer høyde enn det man faktisk har. Det er ikke bare det at svart virker slankende. En god skredder har mange slike triks i ermet. Et belte rundt livet. Skrå lommer. Listen er lang. Utgangspunktet for denne typen herreklær, er at man ønsker å ta seg bra ut. Sende ut signaler om fysisk smidighet og styrke. Brede skuldre og smale hofter. Derfor er klassisk herremote basert på militære klær, hvor man opp gjennom århundrene har tenkt ut hva som imponerer mest.

Dunjakken står for alt det som er motsatt. Dunjakken er strengt tatt ikke mer enn en sovepose med ermer og glidelås. Utpreget praktisk, og lett og varm, men stoffet gjør det umulig å lage et fornuftig snitt basert på herrekonfeksjonens prinsipper. En dunjakke er uansett pris ett stykke sovepose som er klippet sammen til noe som ligner på en jakke, men som ikke er det.

Jeg har selv flere dunjakker, de tynne og ultralette er svært praktiske på lengre flyreiser, hvor det ofte er svært kaldt i kabinen. Det mest gjerrige folkeferd jeg kan tenke meg, hollendere, viser dette når de på sine KLM fly alltid skrur ned temperaturen i kabinen på sine sine interkontinentale ruter. 

Jeg har også en svært varm dunjakke til vinterbruk, sånn i tilfelle. I minus tyve eller minus tredve ser jeg ingen grunn til å oppholde meg utendørs for lengre perioder, men det gjør jo nordmenn og da skjønner jeg jo at denne typen jakker er populære. De utgjør sammen med allværsjakker i plast, aka Goretex, den nasjonale kanon for bekledning. Jeg er ikke begeistret, men jeg forstår at folk som ikke bryr seg om hvordan de blir oppfattet, kler seg på denne måten. Man kan jo tenke seg nordmenn som mener at det er de indre verdier som teller. Penger og utseende og status skal ikke bety noe. Norsk naivitet er sjarmerende av og til, og ellers stort sett et utrykk for dumhet og at man lever i et skjermet univers. Den norske boblen, basert på janteloven, er jo logisk forbundet med det å ikke ta seg ut, gi blaffen i fremtoning og helst være innafor flokken, som i våre dager helst går i plastjakker og dunsoveposejakker.

Jeg skal prøve å ta meg sammen og skrive pent om dunjakken. Øverst troner reisejakken, de som veier 200 gram og som presses ned i en liten pose. Så er det helt greit å ha en som tåler vanlig høst og vinterklima og som holder deg varm og som er noenlunde vanntett. Det er vel sånne som holder Norge i gang i den kalde årstid. Vi har dundyne i sengen, så står vi opp, og så tar vi på oss en varm dunjakke. 

Selv de vakreste og mest formfullendte kvinner ser ut som en dass i en halvlang dunjakke. Det er umulig å tenke seg at en italiensk kvinne på en spasertur til sin lokale piazza ville ha iført seg noe slikt. Ei heller hennes kavaler, som ville ha tatt frem sine beste Shell cordovan sko. Det er altså forskjell på nasjonene. Muligens knyttet til klimaet. Vi bodde i jordhuler frem til for et par hundre år siden. Mens italienerne bodde i hus og hadde torv og gikk en spasertur. En viss forskjell.

Strengt tatt kan man ikke kritisere folk for å ønske å ta seg dårlig ut. Det er deres valg. Det passer vel nokså godt inn i den norske egalitære kulturen. Som jeg ikke liker. I rest my case.