Forfall og verdighet

 Noen spurte meg om det var mulig å se spor etter tidligere storhet hos en mann ved å studere fottøy og klær og slikt. Svaret er ja. Storheten er i denne sammenheng ikke åndelig eller menneskelig, men i konkret betydning. Levde man på stor fot? Over evne? Gikk man konkurs slik at man mistet sine hus og biler og sin kapital? Slikt kan hende dersom man spekulerer på børsen eller investerer over sin forstand.

Så treffer man et menneske som sitter og pimper i en sliten bar eller spør deg om penger til en pils. Altså en fallert mann. På stoff eller uten. 

Tilbake til fordums storhet hvor man fløy på businessklasse til London eller New York og ble ekvipert på de beste steder. Hvor man stakk innom Jermyn Street for å få med seg noen sko fra chrokett and Jones. Eller John Lobb eller Edward Green. Så er det over. Futen har forsynt seg grovt og man sitter tilbake som en ribbet høne.

De gode nyheter er at man beholder sitt utvalg av gode sko. Man selger sin klokke for en million, og man kan selge sine mansjettknapper i hvitt gull. Det er de tre stedene en mann utøver sin distinksjon. Den lille detaljen som marker sosial status og penger. For det er ikke slik lenger at man går i dress som viser at man har egen skredder. I dag går de fleste med løs snipp og en enkel jakke og menn ser nokså like ut, bortsett fra disse nevnte detaljer.

Så er vi tilbake til baren, eller en mann som ligger og sover ut rusen på en benk i parken. Iført sine boots fra Chrocett and Jones, på lest 325, en behagelig, men på samme tid elegant lest. Brunt semsket skinn. Modellen heter Coniston. Brooks Brother kaller noen få av sine sko for Peal. De kjøpte merket på 50-tallet og bruker navnet for den dyreste linken med herresko. Britiske herresko. Som altså ligner veldig mye på crocett and Jones sko og som nå er bekreftet laget på samme fabrikk. Skobraminene, de som passer på at gode herresko følger visse kvalitetskriterier, følger med. 

Selv for et utrenet øye kan man anta at et par slike sko blir lagt merke til. Svaret er ja. De kan selvsagt være stjålet, men slike sko går seg til og inn og korklaget i mellomsålen tilpasser seg og føyer seg etter foten din, på samme måte som sømmene og skinnet i overlæret tilpasser seg som det sømmer seg en kvalitetsko. Så man kan faktisk se om man har brukt en slik sko i ti år.

Min lille bidrag til kriminalhistorie er altså at selv om mannen er borte, kan skoene avsløre et liv i sus og dus og fortelle historien om forfallet og verdigheten som forsvant. 

En digresjon. Fra mine år som bosatt på upper East i New York i et høyhus med 3000 innbyggere, vi hadde egen kolonial butikk i kjelleren. Gatelangs observerte jeg de fattigfornemme, de som en gang hadde vært noe, før de mistet alt. Det er mange av dem på Manhattan og en rettferdig og streng boliglov  gir dem lov til å bo i fine bygg til svært liten leie. Den typen boligregulering som vi hadde i oslo frem til 2000. Ish. 

Det er suntog bra å blande fattigfolk med rikinger, og andre fæle folk. Det skaper en god dynamikk for både business og kunst og kultur og mord og ran og dop og alt det som gjør Manhattan til noe enestående.

Jeg gikk rundt der og noterte meg at disse fornemme, men lutfattige folkene, oftest litt eldre, lurvet pensjonister og tilfeller som hadde blitt fralurt sine sparepenger av griske madoffer. Ponzi svindel. Verre enn ponzi sausen man bruker til sashimien.

Folkene av denne typen gikk gjerne med en elegant borsalino hatt, med hodet høyet hevet, sin Aquastum trenchcoat coat og sine Shell cordovan longwings. På nært hold kunne man se at bekledningen var svært slitt, men akkurat innafor. Det som heter karakter og autensitet. 

Jeg har ikke fått i meg kaffe ennå, så jeg har glemt hva slags poeng jeg prøvde å gjøre, men uansett handler alt dette om markører for sosial status. Det er derfor vi retter på hatten, sjekker om slipset sitter bra, og der er derfor vi pusser våre sko og passer på at det er press i buksene. You look Sharp. Som det heter og hvis noen sier dette til deg i New York, er det sant. For stort sett sier man ikke pene ting til hverandre i slike byer.

Fake it inntil you make it, sier man også ideene byen. Det forteller om hvor viktig det er å signalisere at man er noe, gjennom de rette klær og sko. Selv om skjorten kan være likegyldig gul og grønn og rufsete. Det heter vel ketchup på skjorten. Etc. Tilbake til de som sover iført sine boots. De kan fortelle om bedre tider. Strengt tatt handler alt dette om kriterier for kvalitet for herresko. Det er jo derfor sko er passende som markør for sosial status. Det beste skinnet. Kalvelær eller Shell cordovan. Den beste designen. Det beste håndverket. Et godt og stort utvalg av lester tilpasset de fleste føtter. For de fleste ser de nokså like ut. Det er det som er meningen. Det er bare noen få som ser forskjellen. Det er det som er distinksjonen.

Danite såle. Modellen heter Coniston i England. Men er altså en Peal-modell fra brooks Brothers. Lest 325. Behagelig passform. Semsket. Derby. 

Å dø i slik boots er helt passende. Til venstre peal i Shell cordovan og til høyre trickers. Jeg tror de til høyre fikk seg nye såler. Fra vibram. 

Fra service hos skomakeren på hjørnet. 55 st East og 2 ave. De bak til høyre er suit boots. Passer til kjølige kvelder om høsten, i Shell cordovan. De er fra trickers. Som jo er en liten produsent i Northampton. Slike sko krever rundt 400 manuelle arbeidsoperasjoner. Trickers er vel fra 1829. De har drevet på en stund og holdt seg ved sin lest.