Den ledige frakken
På ett eller annet tidspunkt er det på tide å begynne å bære frakken til hverdag og ikke bare til fest. Frakken, som opprinnelig stammer fra ridejakken, skal ha en splitt midt på ryggen og gi beskyttelse for været. Det er greit nok, jeg er mer opptatt av frakkens dypere mening.
Den siste tiden har jeg begynt å gå i frakker, jeg har et passelig utvalg. Frakker som er lette og sommerlige, frakker som er tilpasset et liv i grøftene i 1 verdenskrig, såsom trenchcoat. Jeg har dem i loden, covert coat, ull, kamgarn, twill, men ikke i lin. Jeg liker best de som er beige i arven, for det får meg til å føle meg alminnelig, og det er jeg vel strengt tatt ikke.
Jeg har en i aubergine og en i mosegrønn og en sort en for slottsbesøk og begravelser. Ellers er de beige. Jeg har aldri hatt en blå frakk selv om jeg har ubestemmelige gråblå øyne. Så har jeg en i salt og pepper, den er uforet og beregnet for sommeren.
Det var den oppramsingen jeg har behov for i dag.
Det er den gode følelsen ved å hive på seg en frakk som er utslagsgivende. Den kan kneppes dersom min været tilsier det og den kan henge og slenge på skuldrene dersom været eller humøret krever det. En klar og disiplinerende effekt av frakkens snitt er mangelen på store lommer, selv om en klassisk covert coat fra cordings alltid har en stor avislomme. Mangelen på lomme gjør at jeg ikke drasser rundt på en avis eller bok, og det betyr faktisk at jeg tar meg bedre ut. En frakk har jo strengt tatt militær opprinnelse og derfor konstruert eller skåret for å fremheve brede skuldre og smal midje.
Fra april er det greit å kun ha en skjorte under frakken. Det betyr at man bare har den aller mest nødvendige rustning mot regnvær, støv og skitt og kulde og stormer. Men med å holde seg i bevegelse, holder man varmen i kroppen.
Jeg er på vandring og på jakt etter noe, en single malt eller sannheten eller en pakke ekspansjonsbolter for mine hobbyprosjekter. Jeg er ikke på hesteryggen når jeg vandrer målrettet rundt med frakk, men jeg er på vei mot noe, et fjernere sted som det heter i en svensk popsang. Alternativt kan jeg gå i modus flanering, som jo innebærer en representasjon av seg selv som den velkledde mann som går verdig og muligens slentrende gatelangs på jakt etter blondiner med høyt snitt på bukselårene. Jeg er en dårlig slentrer o flanør, men en slik aktivitet krever definitivt en god og elegant frakk og muligens også en hatt fra borsalino.
En ledig frakk kan være uten folder og skrukker i stoffet, men helst med. En frakk kan gjerne ha preg av levd liv. Jeg kunne aldri tenke meg å stole på eller gjøre en avtale med en mann som bærer en frakk uten spor av bruk. Slike folk kan ikke sette seg ned på en benk i parken og de vil neppe drasse rundt på en nebbiolo i lommen. La oss være enige om at en frakk skal brukes.
Stoffets beskaffenhet bestemmer forsåvidt hvor mye det krøller. Jeg har en stor og tung og brun en i donegal tweed og den krøller aldri, den er tung og egner seg ikke for lette turer. En vinterfrakk er en rustning mot kulden og snoen. En lett og ledig og dermed lødig frakk er en sommerfrakk. En frakk som jeg har på meg der jeg forventningsfullt iler til min sashimibutikk etter at jeg har hentet et par boots som trengte omsåling. Som nevnt i tidligere epistler, har jeg falt ned på synspunktet om at vibram såler og gumlitesåler er bedre enn danite og commando såler, innenfor den randsydde tradisjon.
Jeg innbiller meg at frakken er et klesplagg som er noe utdatert og ingenting kunne vel være bedre. Grensen går dog ved kjørefrakken, som er et populært plagg blant eldre republikanske velgere i new england. De skal få ha en slik kort frakk for seg selv, for tar du de lange frakkesjøtene fra mannen, så vil verden falle sammen. Slik et godt stoff til frakk skal falle, fra epaulettene på skuldrene og ned til beltet og videre i en linje ned til anklene, hvor hele konstruksjonen skal lede blikket til noen velpolerte shell cordovan boots. Så det finnes ingen ledig frakk, den er militær i sitt vesen og det er helt greit, både på lange og korte turer.
Støvfrakker fra schneiders i Salzburg. Lette og ledige, begge trygt forankret i skuldersesongene. Som i norge er vår og høst. Disse frakkene er lette å bære og gjør at du føler deg uten bekymringer. Livet er alltid best når man har en lett frakk og er på vei til en god konsert.
Herringsbone tweed for hos den ene schneiders frakken. Ikke så varmt som Harris tweed, men veldig lett.
Trenchcoat med militære aner. Litt uklart for meg hvilken funksjon disse remmene har, men det kan være at man på det tidspunktet frakken ble konstruert, ikke hadde funnet opp knappen.
En ledig frakk i ettermiddagslyset.





Kommentarer
Legg inn en kommentar