Fraseringstabeller

 Det faller av og til i mitt lodd å lage oversikter over klær og sko og hvordan dette er fordelt på sosiale lag i Norge. Alle land har sine særegenheter, og derfor må de som driver med markedsføring, kunne skille det uvesentlige,som typisk er en dannet musikklektor på Løten, som har kjøpt seg et par solide og vakre Trickers sko, på lest 4444. Fra en vestkantfyr i oslo som har vært hos Agnar Hagen eller Ferner og kjøpt seg et par church sko. Lektoren er unntaket, sikkert en kultivert og hyggelig mann som lytter til goldbergvariasjonene, men det er i oslo vest markedet ligger. Det er jo ikke så mange andre som kjøper seg sko i denne prisklassen. 

Churchfamilien solgte ut til Prada group i 1999. Etter dette har kvaliteten på,church sko gått jevnt og trutt nedover, de som har greie på det påpeker at det særlig er skinnkvaliteten og den håndtverksmessige utførelse som er degradert på bekostning av litt mer fashion og glam og bedre økonomiske marginer. 

Heldigvis for church i Norge er det få som har fått med seg akkurat denne utviklingen. Som merkevare står Church sko fjellstøtt på vestkanten i oslo, særlig i miljøer hvor man krever formelle antrekk på kontoret. Finans og shipping. 

Churchfamilien kjøpte forøvrig Cheaney sin skofabrikk i northampton og i dag er dette merket posisjonert sammen med trickers, crockett and Jones og forsåvidt Edward green, selv om sistnevnte er en del dyrere. Jeg har ingen sko fra Edward green og det er fordi jeg heller vil drikke utmerket nebbiolo for 14000 kroner enn å kjøpe noen helt greie boots. Med en helt spesiell søm på tåspissen som bare John lobb og Edward green og vass i Budapest fikser. Jeg trenger ikke den sømmen, selv om den hører sammen med skotypen norwegian.

I rettferdighetens navn må det nevnes at church har en hand grade linje hvor kvaliteten fortsatt er på topp. Men slike sko får man ikke tak i blant prisbevisste nordmenn. 

Det var noen som jobbet med en novellefilm om en litt forsoffen vestkantfyr som hadde hatt en jevnt dalende karriereutvikling i et shippingfirma. Spørsmålet jeg fikk var  typecasting angående sko. Det er et interessant spørsmål. Hvis church skoene ble kjøpt tidlig på 90-tallet, da skinnkvaliteten ennå var bra, ville skoene i dag, etter forstandig og jevnlig vedlikehold hos en skomaker, fortsatt være bra og med den patina som passer til gamle penger. En skomaker i Mexico city fortalte meg en gang at han hadde en kunde med et par church sko som hadde blitt omsålet rundt 20:ganger og overlæret var like fint. 

Hvis denne figuren hadde kjøpt sine Oxford sko rundt 2010, ville skoparet i dag sikkert være ubrukelige. Det må man anta. Så mitt råd til filmfolkene var at en slik mann, engang en oppadstigende stjerne, og så en fyr på vei ut, før han fikk sparken, ville bruke pene og velholdte, men gamle sko. Som jo er mye mer behagelige enn nye sko, som må gås inn. Jeg er av den oppfatning at når man skal fortelle en historie, betyr detaljene alt. Noen ganger betyr dette, egentlig svært ofte, at dressen er fin, men skoene er billige. Det er jo en gjenganger på vestkanten i oslo. Man har i Norge er nokså beskjeden kultur for kvalitetssko sammenlignet med konfeksjon og skreddersøm. 

Moralen i denne beretningen er veldig enkel. Kutt ut å kjøpe nye church sko. Gå heller på loppemarkeder  på Smestad og holmen og Montebello. Se etter sko med utgåtte såler, det er mange som ikke gidder å levere inn sko som kan såles om. Eventuelt at de ikke vet at denne typen sko, randsydde, er laget for å såles om. 

Personlig begynte jeg med church sko rundt 1990. Jeg er en udannet laban og visste faktisk ikke om forskjellen mellom randsydde sko og limte sko før denne avgjørende hendelsen i mitt liv, som førte meg på ville veier på jakten etter gode kjøp og pene boots. Sånn i hovedsak har jeg oxfords. Alle med gummisåler. Selv om sålen er av beste eikebarket lær fra Tyskland, er lærsåler for glatte for meg. Min del av garvesyreregnskapet vil jeg heller bruke på produksjon av Shell cordovan. Jeg vet ikke hvordan jeg sluttet med å kjøpe church, men det var sikkert i 1999. Jeg kan tenke meg at church på det tidspunktet lanserte en kolleksjon i binder leather, altså plastbelagt lær. Pent å se på, men læret puster dårlig og plast er alltid et dårlig forvarsel når det gjelder sko.

Disse skoene kjøpte jeg i 1994. Altså før det kritiske tidspunkt da Prado ødela Church ved å omprofilere denne solide merkevaren. Overlæret vil nok holde tilgjengelig dør, ung til,sinns, når jeg er 95 år. Dette er vel en slags Longwing modell med lukket snøring, noe som gjør den mer formell enn en derbysko. Skoparet som sto ved siden av, kom dessverre ikke med da jeg fotograferte de to parene. Det uheldige paret var et par sorte chukka i sort kalvelær. De avbildede er i pebble grain lær. 

Dette er et rent illustrasjonsfoto tatt i forbindelse med flytting. Skoparet øverst til venstre, de lyse, er faktisk church, semsket, chukka. Jeg anbefaler ikke så lyse sko hvis man ferdes,på,steder,man helst ikke vil fortelle om. Men på en vinsmaking setter,det seg lett flekker på så lyst skinn, uansett hvor godt impregnerte de er. Som det fremgår av lestene, er både trickers og crokett and Jones representert her. Bootsene nederst til høyre kjøpte jeg forøvrig i jermyn street i 2009. Trickersbutikken der er liten, men veldig fin. Alle disse skoparene er fotografert etter at de har vært en tur hos den lokale skomaker. De heldigste ble omsålet, mens de mindre heldige sko bare ble pleiet med velgjørende oljer og etterpå polert av følsomme kvinnehender. Sånn sko det ha vore i Norge også.