Kjøresko

 Kjørehansker, for å feste et godt grep om rattet når man skrenser gjennom hårnålsvingene med en avgrunn på den ene siden og tyske bobilbilister som motgående trafikk. Kjøresko, for å kunne ha optimal kontakt med kløtsj og bremser og gassen. Mens rekkesekseren i sportsbilen, selvsagt av et eldre merke, freser seg oppover i turtallsregisteret, mens de 8 doble Weber forgasserne bader i høyoktan bensin som skvetter ut av dysene i takt med registerremmens firkantete effektutslag. Noe sånt.

Jeg kjører vanlige biler med aautomatgir og bruker verken driving coat eller kjørehansker. Men jeg bruker kjøresko av en helt annen grunn. Jeg fikk tipset av min fysioterapeut i New York. Hun var strengt tatt tennisspiller og spansk vinbonde, men hadde strandet i byen på grunn av et ekteskap. Hun forklarte meg at med lite brusk i ene kneet, det høyre, så vil bilkjøring føre til at man får en liten, men smertefull feilstilling inne i kneet. Det stemmer jo. Hun anbefalte meg kjøresko fordi den lille klossen bak hælen på slike sko er konstruert for å holde foten i rett og samme vinkel.

For meg var dette en åpenbaring. Så nå har jeg kjøresko liggende i bilene og alt er vel og uten smerter fra et slitent kne. 

Etter å ha fått dette rådet, etter en fysioterapirunde, spaserte jeg straks fra 47 th og Madison til 57 th mellom park og Madison hvor Saks har sin outlet, sånn rundt regnet opp til 70 prosent avslag. Der har de mange kjøresko. Det er nok flere enn meg som har funnet ut at slike sko er smertedempende, særlig i en kultur hvor folk nærmest bor i bilen sin. Amerikanere kjører lange søndagsturer og alle har kaffetrakter og kjøleskap i bilen og noen har også isbitmaskin. 

Kjøresko har ingen tradisjonell stiv såle og gir forsåvidt ingen støtte til fotbladet og ankel når man går. Men det er mange som bruker dem til daglig fordi de er laget av svært mykt skinn og føles lette og gode på foten når man ikke har følsomme føtter og skader også der. Jeg sverger til mest mulig pustende skinnpartier av flettet skinn. Jeg liker ikke å svette på føttene. Jeg er ikke den typen.

Forøvrig, sa jeg bodde noen år i Afrika og kjørte lange turer på safari i en landcruiser, eksperimenterte jeg med pappstykker bundet til min høyre fot, for å stabilisere kneleddet.  Fordi jeg aldri hadde tenkt på kjøresko. Jeg trodde det var noe som bare forfengelige sportsbileiere holdt på med. 

Trenger folk flest kjøresko? Svaret er et rungende nei, iallefall i Norge hvor man får fartsbot før man får har et turtall på 2000. Men har du skader og smerter i høyre kne, til dømes at du er uten brusk fordi du har spilt for mye tennis eller løpt for mye, da må du kjøpe deg kjøresko.

Funksjon trumfer form. Jeg må leve med skammen over å bli sett med slike sko, som ser merkelige ut og bidrar til at skopolitiet i Northampton utsteder bannbuller og arrestordrer i fleng. I kveld skal jeg forresten på en mottagelse som jeg regner med utvikler seg til fest og det som verre er, og siden tema er moderne kunst, en finansmann skal vise frem sin kunst, så trenger jeg ikke gå i sort dress, og sorte alden Shell cordovan derbies, som er min arbeidsuniform. Jeg skal gå i sorte joggesko og ha på meg hawaiskjorte og sprette rundt og studere kunst og alle de vakre kunststudinene i utfordrende klær som pleier være på slike fester. Da må man ha sko som holder deg på plass. Det gjør noen gode Hoka eller Gaitline.

Så et notat til meg selv. Nå må jeg ta meg sammen og bruke ascots. 

Det avgjørende punktet på skoen. Klossen som holder vinkelen korrekt, slik at man ikke får feil vinkel sidelengs inni kneet. 

Kjøresko med flettet og pustende overparti.

De samme skoene fotografert fra en annen synsvinkel. Prinsippet er likevel at form følger funksjon. Akkurat som med møbeldesign.

Disse skoene er laget i Brasil for Saks, på femte ave. 

Sålen er både fleksibel og effektfull når man skal gi full gass.