Favoritter

Jeg har tre favorittmerker når det gjelder sko og klær. Trickers, Filson og Brooks Brothers. Jeg har nok blitt lurt inn i fortellingen som deres respektive markedsførere holder på, bortsett fra at trickers er et lite kjent skomerke som ikke holder på med sånt. Det gjør imidlertid hipsterne i Japan, samt et ellers blandet publikum. De fleste har aldri hørt om Trickers. For Filson er saken annerledes. De er gode med å fortelle om solide gullgraverklær som de har laget siden 1897. Ish. Brooks Brothers er en markedsføringsmaskin. De holdt på lenge, siden 1817. Så gikk de konkurs i 2020, på den tiden jeg også bodde i New York og de holdt på med veldig mye supertilbud. Jeg burde ha skjønt at de holdt på å konke.

Jeg ble introdusert for Trickers via venner. Da jeg fant ut at de hadde lester som passet mine føtter perfekt,særlig 4444-lesten, var dette begynnelsen på et langt og varig vennskap. Som etterhvert har gått over til noe sterkere. Fordi jeg vet at plutselig kan også Trickers gå konkurs og være borte, derfor gjelder det å kjøpe de skoene man vil ha, for resten av livet. Det har jeg gjort. Den saken er ordnet. Jeg trenger ikke kjøpe ett eneste skopar resten av livet mitt. Når mitt dødsbo skal gjøres opp, kan man selge min skosamling og sikkert finansiere både en god begravelse og en fin gravstein. Sikkert også en bauta.

Den fortellingen som spinnes rundt et produkt, vil man gjerne ta til seg og bli en del av. Det er primitive mekanismer som gjør seg gjeldende når det gjelder bygging av merkevarer. Det finnes milioner av menn der ute som gjerne vil bli som James bond, den berømte agenten. De kjøper smoking og skjorter fra turnbull og asser. Det har også jeg gjort, men det er fordi jeg like ved siden av Turnbull og Asser- butikken i New York, på hjørnet av Park Ave og East 57 st. Der jeg hadde et veldig godt forhold til Bella, fra New yersey. Hun sendte meg Mail når de hadde 70 prosent salg. Jeg fikk henne til å le når jeg fortalte dårlige vitser. Hun var vant til nedlatende og humørløse kunder.

Tilbake til trickers. Som lager vakre og solide sko, men som er lillebroren til krokett og Jones, som lager mer elegante sko. Som er smalere. Det er nesten ingen av lestene til Chrocett og Jones som passer mine føtter. Det er forklaringen. Bortsett fra de skoene de laget for brooks Brothers, under merket Peal. De passer føttene mine. Jeg har tre par, blant annet et par boots laget i Shell cordovan. Normalt for den tiden var Shell cordovan aldri på salg. Bortsett fra den dagen de sikkert hadde gjort en feil, og også sendt ut Mail om dette. Rundt 2012. Jeg fikk mine boots i hestelær med 50 prosent rabatt. Betjeningen i skoavdelingen var dypt rystet. Det var uhørt å selge Shell cordovan på salg. Ett sted går grensen.

Nesten helt tilfeldig fikk jeg på samme måten tak i min dinner jacket hos BB. Noen hadde satt opp en plakat i hovedbutikken på Madison og 44 st, og der hang jakken, i min størrelse. I midnight blue fløyel, med de famøse og berømte slagene. Håndsydd i England. Et klesplagg ingen trenger, men som er morsomt å bruke, fordi de fleste aldri har sett slike jakker. Rådet jeg fikk av ekspeditøren i butikken, var å aldri henge den av meg, på fest. Folk klarer ikke å la være å stjele dem, var hans utsagn. Jeg tror han hadde rett.

Mitt forhold til brooks Brothers er hovedsaklig knyttet til kulten rund button down skjortene. Det skrives bøker om slikt og jeg må innrømme at jeg synes at disse skjortene er toppen. De troner på skjortetoppen, over håndsydde skjorter fra Jermyn Street eller Milano. En del av min tilknytning til disse skjortene er at de fås fire ulike snitt, mitt er Madison, samt at man kan få dem i 4-8 ulike kravetyper. Og ulike lengder på ermene. Med og uten franske mansjetter.

Alt er forgjengelig og da min tid i New York var ferdig, i 2020, kjøpte jeg inn store mengder av disse skjortene, 4 for 200 dollar på salg. Og like etter gikk BB konkurs. Det er fint å gjøre et kupp på salg. Mener at en slik skjorte kostet 130 dollar pr stk.

Jeg har 3-4 dresser fra BB. De er full canvas, men litt slafsete. Skikken i USA når det gjelder dresser, er veldig ulik Italia eller England. Et godt råd er å aldri kjøpe dress i USA. En jakke fra BB som jeg stadig bruker, er en i donegal tweed. Som er romslig, men som strengt tatt er en ytterjakke. Jeg har også en seersuckerdress fra BB og en del bukser. Garantert å krølle. Utpreget praktisk i varmt vær over 30. seersucker er faktisk helt genialt til sommerbruk. Også til skjorter.

Filson er også en kult. Av folk som tror de er gullgravere og som lengter etter det frie livet i Sierra nevada eller Alaska, mens de i det virkelige liv jobber på kontor i finans. Da jeg flyttet til New York i 2011, var Filson fremdeles et merke for friluftsfolk. Prisene var moderate og kulten ble bygget opp rundt bruken av vadmel og bål og vesker av tykt bomullsstoff og bridle leather fra garverier i Pennsylvania. Som de fleste vet, startet Filson sin virksomhet rundt 1890, i Seattle. Med å lage klær til tømmerhoggere og gullgravere. Så når man kjøper seg en Filson-jakke, kjøper man seg inn i den amerikanske mytologien rundt gull og grønne skoger.

Rundt 2015 ble Filson solgt til et hedgefond og noen finansfolk og alle vet at slike folk regner på marginer og lønnsomhet. Så da ble deler av produksjonen flyttet fra Seattle til India og slike steder, og både stoffer og annet ble erstattet med billigere råvarer. De ikoniske dufflebagene av tykk twillvevd bomull ble delvis erstattet av tilsvarende i plast. Dramatisk bedre økonomiske marginer, men en slik strategi er jo kannibaliserende. For å øke profitten på kort sikt, ødelegger man merkevaren og i dag, i Filsonkretser, det finnes grupper på sosiale medier for slikt, er det stort sinne og stor sorg over dette. Omtrent som om Norrøna og bergans begynte å produsere dametruser i polyester eller eggkokere.

Jeg har en pen samling med Filson, særlig skjorter, som har store brystlommer, og også duffle bags og mindre vesker. Samt en del ikoniske jakker, som Packermodellen, med krage i lammeull. I dag er det utenkelig for meg å kjøpe grotesk overprisede Filsonprodukter. Jeg skal være glad for at jeg rakk min tid med Filson akkurat på oppløpet til Filsons endetid. Som er nå.

Om jeg er bitter, ja jeg må innrømme det. Alt var bedre før, og det betyr vel at jeg har nådd en alder hvor ingen lenger kjøper biler med manuelt gir. Sånn er livet og man må jo ta det med godt humør at livssyklusen til ulike produkter lever sitt eget liv, definert av onde siviløkonomer.