Hausschuhe

Tøfler innendørs. Det er regelen her i Østerrike. Som gjest hos private eller på hotell. Man blir tilbudt tøfler. Sånn at man ikke skal fryse mens man går på sokkelesten på kalde gulv. Eventuelt at man ikke skal besudle det rene gulvet med skitne sokker.

Da jeg bodde i Uganda og New York, var det en selvfølge å gå med utesko rett inn på parketten. Underforstått, man har da ansatte som vasker gulvet. Det hadde vi forsåvidt. I Norge er det vel regnet som vanlig høflighet å ta av seg utesko når man er på kaffebesøk hos noen.

Det er fint å komme på besøk til noen og bli tilbudt tøfler, ofte i filt eller de berømte fra Birkenstock. Det er mange som er frøsne på føttene. Jeg er alltid varm på føttene og mitt avtrykk i verden er de brennende føtters tramping på parketten. Andre fryser og er kalde.

Jeg bor i et stort hus hvor trapper er belagt med parkett. Parketten er oljet, slipt og polert og nokså glatt. Å gå på sokkelesten er ikke aktuelt. Og jeg har ikke tenkt å pådra meg beinbrudd. Derfor er jeg en motvillig bruker av tøfler. Hvis jeg skal gå ned i kjelleren for å hente en flaske Brundelmayer sekt på kjølerommet, må jeg ha på meg tøfler. Fordi rommet og gulvet holder 3 grader, og jeg blir alltid stående foran hyllene med vin og tenke at nå er det på tide og rydde litt, og så blir det med tanken, fordi kulden fra gulvet setter seg i fotsålene dersom jeg i et anfall av overmot (nokså vanlig for meg) gikk inn på kjølerommet med bare føtter.

Særlig i den varme sesongen, fra april til oktober med 30 grader, liker jeg helst å gå barføtt. Det er en taktil og god følelse å gå barføtt og liste seg over parketten lydløst som en tiger på jakt etter et bytte, mens man kjenner at musklene i fotsålen koser seg over å bli brukt slik de er konstruert for, at fotsålene ytre bue ruller bevegelsen fremover.

Jeg har selvsagt anskaffet meg et passende utvalg av tøfler til hjemmebruk, tilpasset sesongen. Fra mine 4 år i Afrika, hvor jeg kjørte rundt på savannen iført bermudashorts og birkenstock sandaler, med eller uten rem rundt hælen, har jeg fått med meg en forkjærlighet for korksåler. Espadrillos med flettede såler kan også være greit, men de må ha gummisåle som gir mitt legeme marktrykk tilstrekkelig til ikke å skli, der jeg løper rundt i det store huset for å finne en spesiell utgave av Goldbergvariasjonene eller en bukse med side adjusters i flanell fra Fox Brothers.

Jeg er forøvrig oppvokst i et gulvkaldt hus hvor vi gikk rundt i Nesnalobber, som altså var tøfler i ullfilt, laget av trofaste men innsiktsfulle ullfilteksperter på Nesna, et forblåst sted i Nordland, hvor alle tenker på å holde varmen og ikke fryse på,føttene. På den måten erobret de på 70-tallet lobb-markedet. Den østlandske varianten er båtefår, en støvlett av sort ullfilt, med gummisåle, og glidelås og en klikkspenne på toppen, som skal feste skoen rundt anklene, slik at man holder seg varm. Jeg husker de hadde lange rekker av slike sko hengende i taket på det lokale samvirkelaget, i alle størrelser. Vi pekte og samvirkelagsekspeditøren, som på den tiden var et respektabelt yrke, tok frem en lang stang med noe av stål på tuppen og fisket ned et par passende boteforer.

Jeg bruker også av og til velvet slippers som tøfler. De er utpreget britiske, og er foret innvendig med myk padding, slik at foten kan kose seg. Utvendig er de laget av fløyel, men jeg regner med at skoen har en enkel lærkonstruksjon innerst inne i skoen, eller tøflen. Velvet slippers brukes tradisjonelt sammen med dinner jackets i fløyel og da skal fargen på skoene være den samme som jakken. De fleste av velvet slippers lages med våpenskjold. Jeg regner med at dette er en skikk som stammer fra den tiden da det bare var adelsfolk som hadde slike sko, som da selvsagt ble laget med monogram eller slektens våpenskjold. I dag går det mye i skull and bones og slike tøysete ting fra gutteklubber på Harvard.

I USA blusser det fra tid til annen opp stygge diskusjoner i pressen, den delen som av og til skriver om herremote, såsom WSJ. Kranglingen handler om det er innafor å bruke velvet slippers utendørs, la oss si på vei hjemmefra til den lokale bulen for espresso med pisket melk eller iskaffe. Ikke til kontorbruk. Motebraminene og tilsynsrådet for velvet slippers går gjerne i fistel når lett forfengelige yngre finansfolk uten kultur, spankulerer rundt i gatene på upper East eller West village, iført velvet slippers. Personlig synes jeg at folk må ha retten til å tilsmusse og ødelegge sine velvet slippers, de tåler jo ikke regn.

Her i Wien ville jeg aldri stått for et slikt stilbrudd. Jeg bor i 19:distrikt, et nokså konservativt nabolag, og her går herrer over 40 ofte med frakk og spasersko og hatt. Jeg er langt over min første ungdom og har nok ikke lenger noen glede over å sjokkere ved å spasere med velvet slippers gatelangs. Hvis jeg derimot hadde en spesiell glede over den myke og behagelige polstringen innvendig, hadde jeg sikkert brukt dem av og til. Jeg er fremdeles nokså ung til sinns og spretter opp av sengen hver morgen, klar til å kaste meg over dagen og gripe den som en karpe som skal bli til middag. Så jeg er ennå ikke der at jeg haler meg opp av sengen, setter føttene inn i tøflene, som pent står parkert ved sengegavlens ende, før jeg tar på meg morgenkåpen, hvorpå jeg med korte skritt stavrer meg i retning kjøkkenet, for å lage kaffe. Jeg er ikke der ennå. Men tiden går fortere jo eldre man blir og plutselig er det høst og man søler kaffe på pyjamasen og man glemmer hvor medisinene er og man sitter der i stolen, uten å vite hvorfor. Den tiden kommer nok, men ikke ennu.