Kuldegradene

 Mine opplevelser i fjellene i Salzkammergut var gode. Musikk, utstillinger, mat og stor åpning av Bad Iscgl som europeisk kulturby. Været var også flott, med sol og vindstille vær. Bortsett fra at jeg er urutinert som utemenneske. Jeg burde ha gjort som nordlendingene, iført meg en snøscooterdress.

På formiddagene var det minus 15 kl 09 og så gikk det opp til minus to klokken to. Så ble det minus 7 klokken 1700, der vi sto sammen med 20.000 andre og var med på den offisielle åpningen, som med politikere,musikk, ballett med nakne folk, kor og drillpiker, tok nesten to timer. Jeg hadde tatt på meg stillongs og T-skjorte i ull og silke og hadde innerst klatreundertøy i silke fra Patagonia, men det var likevel kaldt, selv i den gamle katedralen som selvsagt var uoppvarmet. Den eneste som holdt varmen der, var musikeren som sto midt i kirkeskipet, hvor nå det er, og deltok med ulike slaginstrumenter, sammen med organisten, som sikkert frøs. 

Jeg hadde på meg boots fra Hoka med to par ullsokker, det var feil. Jeg ble kald på føttene selv om jeg helt forskriftsmessig sto og krøllet tærne inni skoene og flyttet vekten fra side til side. Stillongsvarmen var akkurat på grensen, så neste gang, dvs neste helg oppe i fjellheimen, må jeg finne på noe bedre. Dunjakken fra kanadiske Pajar var varm nok, men jeg savnet noen knapper som jeg kunne justere rundt livet. På hodet hadde jeg en brooks Brothers shearling lue og den var varm nok.

Etterpå skal man inn på mottagelse og opera og lokaler med  minst 25 grader. Det betyr trøbbel, fordi man må bruke tid på å finne et toalett og så ta av seg stillongs. Jeg burde ha tatt med meg innesko, dvs pensko, det hadde jeg glemt. 

Erfaringen er altså at jeg må finne sterkt isolerende bukser med glidelås fra føtter til liv, slik at jeg enkelt kan få dem av, i en fei. Det må være plass til pentøy under. Jeg er lite sportslig anlagt, men jeg antar at jeg nå må dra kanossagang til en butikk for sportsutøvere. For å finne slike varmende bukser, i dun eller primaloft. Når man står stille lenge, fryser man fort.

Jeg skulle tatt med meg mine Sorel vinterboots, garantert ned til minus 40, med godt gripemønster for både sne og is og tykk og isolerende såle og innersokk. Jeg tenkte at det ikke ble så kaldt at jeg trengte noe slikt, men der tok jeg feil.

Jeg finner strengt tatt ingen glede av å stå stille i timesvis, så neste punkt på min innkjøpsliste er en såkalt vandrestav med sete på toppen. Som kan slås ut. De er særlig populære i jaktkretser, hvor nå de er. Fordelen med slike krakker er at man sitter nesten like høyt som om man er stående, samt at man holder balansen med føttene, som altså får en viss avlastning. Hos Farlows i London kalles disse remediene for seat stick. Sittestokk på godt norsk. Jeg finner vel dem på Amazon.

Buffer i ull er fortsatt et ømt punkt. Jeg vet ikke hvor de blir av eller gjemmer seg. Dagens prosjekt blir å lokalisere minst en av dem, ettersom jeg til helgen skal være tilskuer på et hopprenn Kulm. Verdensmesterskapet i skiflyvning. Jeg får ta med kikkert og en lommelerke.

Samt min Filson jaktbukse i tykt vadmelstoff. Problemet med denne er at jeg må finne noen solide bukseseler som kan holde den på plass. Sånn går dagene. Jeg må finne et par grove bukseseler som kan bli venn med messingknappene på,buksen, tilpasset bukseseler. Det er ikke så lenge siden jeg i Oslo besøkte 5-6 sportsbutikker, på,jakt etter denne typen bukseseler. Uten hell. Forbannelsen er at de kjente produsentene alltid prøver å bygge opp et lokalt økosystem rundt sine bukser. Bukseselene til Norrøna passer bare til norrønabukser. Bergans gjør det samme. Det er som at hvert bilmerke skulle ha ulike og helt unike hjulbolter og det er jo faktisk noen biler som har det. 

De tunge kanadiske Sorelbootsene er garantert ned til minus 40. Førstevalget til fjells om vinteren.

Sånne såler må man ha når man vandrer rundt på snø og slaps og is.

Det endelige beviset på at min Pajar dunjakke, også kanadisk, skal kunne holde deg varm i minus 20.

Jeg vet ikke helt hvilken funksjon skinnkanten på hetten har. Muligens at kulingen fra nord dempes noe når vinden treffer skinnkanten og blir forvirret, slik at den mister retningen og blir mindre markant. Det er lettere å stå han av med skinnkanten, som vi sier hjemme.

Denne jakken skulle være varm og god. Som mundering for opphold i fjellheimen, holder den ikke. Den er laget i Manchester, UK og viser at de som konstruerte jakken, ikke har vært i Alpene. Den hvite pelskanten er varm og god i nakken og kan erstatte skjerfet du glemte hjemme. 

Knapper i messing, til å feste bukseseler på. Denne modellen fra Filson, i ull eller vadmel, er designet for jakt. Neste gang jeg drar til fjells, blir den med i bilen. 

Enda et bilde av jaktbuksen fra Filson, stoffet bærer stolt navnet Mossy Oak. 

Mossy Oak. Jeg tror dette har å gjøre med kamuflasje. At man går i ett med terrenget dersom man har jakke og bukse i dette mønsteret. Ventile er forøvrig et tettvevd bomullsstoff som er vanntett, men pustende. Jeg liker ikke allværsjakker fordi de uansett type eller fabrikat aldri er noe særlig pustende. De er altfor klamme til at man kan bevare sin verdighet som turmenneske i en slik jakke.