Passformen

 Vi skal alle være glade for at verden er i konstant forandring. En økologisk nisje som blir ledig, fylles raskt opp av arter som her ser store muligheter. Den store forandringen som har skjedd for konsumenter av herreklær, er at man nå kjøper flere varer på nett og minimalt i butikken, hvor betjeningen som oftest har liten kunnskap om herreklær. Mitt handlemønster er at jeg slår til når det er salg, og at jeg konsentrerer meg om merker som har et bevisst forhold til passform. Hvis ikke passformen er noenlunde konstant, må man prøve i butikken, før man kjøper på nett. Man skal ikke se bort fra at forandringer i snittet på jakker og dresser og frakker, kan være en metode som brukes for å tvinge forbrukerne tilbake til faghandelen, som jo er er utdøende konsept. 

Hva vet jeg, en eldre herre som kjøper mine varer i all hovedsak på nett,på salgets siste dager når man kan få en rabatt på 70 prosent. Jeg driver ikke med fri retur og bytting og bestilling av 20 ulike varianter, slik yngre folk gjør. Den typen netthandel er lite miljøvennlig. Men jeg skal innrømme at jeg kjører dieselbil på langtur. Jeg burde skamme meg og ikke kritisere den yngre generasjons vaner med nettkjøp og fri retur.

Fordelen med å kjøpe klassiske herresko fra veletablerte produsenter, er at de har et stort utvalg av lester, for ulike typer føtter, smale, brede, lange, korte. Jeg sverger til 4444-lesten hos Trickers, men man bør vite at for akkurat denne brede lesten, bør man gå ned en hel størrelse. Årsaken er at sko på denne lesten er country-shoes, beregnet på tykke ullsokker og vandringer i skog og mark i den kaldere og våte årstiden. Cheaney og Crockett&Jones har også et stort utvalg av lester. Man tar turen til Jermyn street til disse butikkene og gjerne flere, peker påfølgende sine og så forteller den kyndige betjeningen i butikkene hvilke lester som passer best,etter noen prøverunder. Så blir du sterkt mislikt når du går ut av døren uten å kjøpe et par sko, for de vet jo at du helst ønske å kjøpe på nett, når det er salg. Det er jo ikke så mange som bor i London, permanent, med sterkt interesse for å vanke i Jermyn Street når det er salg.

Dette konstante element av tillit til passformen er mye mer utsatt når det gjelder klær. Jeg holder meg til klesmerker som jeg kjenner til. Brooks Brothers, nå konk, og litt tilbake igjen,sterkt redusert, har, hadde, 5 ulike passformer eller snitt for skjorter og dresser. Det betydde at når du hadde fått målt deg i butikken, kunne du kjøpe på nett. Jeg er i skjorter en Madison og 34, evnt 17,5. Madison er det romsligste snittet, og jeg kunne ha brukt strammere skjorter, bortsett fra at jeg ikke liker det. 

Cordings, UK, er et firma som lager klær for «the gentry». Jeg sier til meg selv at nå må jeg begynne å bruke anførselstegn, eller mister jeg en master. Cordings of Picadilly lager litt primitive, men også veldig britiske klær. Med en klassisk visuell signatur med litt innsving rundt livet, buksene sitter høyt, rundt magen, og de har et veldig stort utvalg av britiske herrefrakker. Buksene blir normalt levert med knapper til bukseseler og de er også konstruert for å bæres på den måten. Bruk av bukseseler gjør at man slipper å gå med bukser som sitter som et pølseskinn. Har man blitt vant til bukseseler, er det vanskelig å gå tilbake.

Jeg kjøpte i 2012 en frakk i donegal tweed, brun, med raglanermer, oppkalt etter Lord Raglan. Den er jeg veldig fornøyd med, den er helt uslitelig og den er behagelig i passformen. Man blir oppfordret til å bestille i sin vanlige størrelse for jakke, i mitt tilfelle 56/46. Ifølge Cordings lages frakken slik at det er god plass til en jakke under. Noe som er helt korrekt i 2012. Det er til og med plass til en tweedjakke under. 

I år, i det herrens året 2024, bestemte jeg meg for å kjøpe en ny frakk av samme typen, med samme betegnelse, Follyfoot, som jeg tror er et kjært hestenavn, og i samme størrelse. Man må kunne unne seg en frakk av donegal tweed hvert 12 år, tenkte jeg, mens jeg  i forbifarten også rasket med meg en vanlig mørk kontordress, hopsack fabric, 12 oz. Som jeg bestilte i 48.

Da pakken ankom, og utpakket, la jeg merke til at frakkens passform hadde endret seg. Jeg var så og si litt sjokkert, og det blir jeg ikke så ofte. Jeg hadde tenkt at et firma som Cordings, hvor Eric Clapton også er medeieren, ville unngå forandringer i snittet på klær som i prinsippet er helt utenfor det vanlige kretsløpet av moteklær. Stilen og snittet skal være tidløst. For min del gikk det bra. Jeg har fremedeles plass til litt av hvert inni frakken, slik som en avis i avislommen. Men jeg liker ikke at også denne typen klesfirma satser på stadig trangere og mer ungdommelig snitt. Jeg hadde rett når det gjelden dressen. 48 passet perfekt.

Når det gjelder snitt og klesprodusenter som ser sitt snitt til å lage stadig mere kroppsnære jakker, så er det en strategi som fremdeles holder. Det er å kjøpe jaktklær,gjerne i tweed, fordi de er beregnet til mennesker som hurtig kaster sitt gevær opp på skulderen, for å skyte søte rådyr. Eller plaffe løs på fasaner. 

Det var dagens epistel om klær. Passformen endrer seg, selv om man ikke skulle tro det. Nå må jeg ut og klatre i de lokale alpene, i mitt tilfelle svingene i Bellevuestrasse. For å vedlikeholde formen.

Ting er ikke lenger hva de ser ut som
Jeg henter ofte bilen. 
Frogging. Dinner jackets fra Turnbull og Asser lages fremdeles med frogging-hemper, men de har sluttet med dobbeltspente modeller. De er for varme, jeg har en dobbeltspent og skulle gjerne byttet den i en enkeltspent utgave.
Det er ikke noe å hente når det gjelder passform, i filosofiens verden. 
Bekledning som tilskuer for alpint eller hopp, er en egen øvelse. Solbriller, varme støvler, helst kanadiske sorel, allerhelst en varm overtrekksjakke og så en varm dunjakke med hette. Kald sterk vind i minus femten oppleves som isende.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En vindjakke i 1950-tallets stil.

Huaraches

Down the memory lane