Ivy Style
Som godt voksen bodde jeg på Manhattan i 5 år. En strålende tid hvor jeg plutselig fant ut at jeg likte stilen og klærne hos Brooks Brothers på Madison ave og 44 th, butikken som ble avskjelet og tømt i 2020 da selskapet gikk konkurs. Ikke bare på grunn av Corona, selskapet hadde året før startet med mange desperate salg, så det var tydelig at selskapet var i en likviditetskrise. Samt at Brooks Brothers hadde gått litt ut på dato. Det er mulig at de var litt konforme og kjedelige, men for meg var dette noe helt nytt, der jeg kom fra kjedelige London og Oslo. Jeg var vant til mørke dresser og engelske sko fra Jermyn street og hadde faktisk aldri sett skjortene fra Brooks Brothers. Button Down. Gjerne Oxford Cloth. BBBDOC.
Jeg skjønte etterhvert at sammen med J Press litt lenger borte i gaten, var dette høydepunktet for Ivy Eller Preppy Style. Noe som startet på universiteter Upstate på 30-tallet og som ble et sterkt motemessig faktum for eliten, de som studerte på de toneangivende universiteter i New England. Fra 50-tallet ble det visuelle utrykket til amerikansk jazz knyttet til Preppy Style, selvsagt kun i sort og hvitt, ett sted går grensen, men eller var alle farver representert der studenter gikk rundt i donegal tweed jakker i avslappet stil, med cordfløyelsbukser og selvsagt Bass loafers. Sammen med Brooks Brothers button down skjorter med eller uten slips. Samt stripete og rutete blazere i klubbfarver eller skoleferier.
På 80-tallet ble denne trenden plukket opp av Ralph Lauren og endte opp som en egen vri i Polo-verdenen. Med stor økonomisk suksess. Det er en annen historie, som dette visuelle universet har finjustert. I enkelte miljøer er det fortsatt kun Polo som gjelder, det forteller om hvor dyktige folkene bak dette merket er. Jeg liker poloskjortene fra merket, fordi de er av god kvalitet. Det andre er mer tilpasset ungdom og yngre vokse, med et trangt snitt som er tilpasset folk som ikke har fått utvokste skuldre eller litt mage. Jeg er litt usikker på om konseptet kvalifiserer for å bli omtalt som preppy.
For meg er preppy seersucker og madrasruter og en leken visuell stil. Snittet er typisk amerikansk og er lett og ledig og slett ikke elegant. Brooks Brothers var aldri kjent for elegante snitt, det skal de ha. Men butikken, de hadde flere spredt utover Manhattan, kjørte en stil som appellerte til meg. I sterke farver og de mest usannsynlige kombinasjoner i stoffer også tilpasset 35 grader og 100 prosent luftfuktighet. Sommeren i byen kan være varm og fuktig.
Jeg bor nå i wien og der er også sommeren lang og varm og svett og derfor spaserer jeg ofte rundt i jakker i seersuckerstoff fra Brooks Brothers. Jeg ser dem stort sett aldri på gaten, med unntak av at de sporadisk bæres av amerikanske diplomater. Seersuckerstripene har ikke kommet til verken oslo eller wien ennå.
Cordings i London har også et stort utvalg av bukser i cord i de sterkeste og mest uvanlige farver, men likevel var Brooks Brothers bedre enn dem, i den gyldne perioden fra 60-tallet og frem til 2020. Man kunne nesten tro at designerne hos Brooks Brothers regelmessig brukte LSD, men dette var altså et konsept som baserte seg på konfeksjon til hele familien, for hele livet. Amerikanere er jo litt mer direkte og sterkere i utrykket enn oss fra Europa, så deter jo et mønster i det hele. Det blir jo ofte hevdet at folk fra USA mangler stil og finesse, også i klesveien, og det kan jeg godt være enig i, men det er altså morsomt også å kle seg i store og små fargesprakende madrasruter eller sommerbukser dekorert med hummere. Slik at man er klar for en helg på the hamptons. Med søte drinker, madrasruter og seersuckers, mens man går på coctail parties eller country Club. Livsstilen er tilpasset madrasruter eller er det preppystyle som definerer livet på sånne steder. For ordens skyld, vi snakker ikke om rustbeltet.
I en tid som nå er forgangen, som er forbi, gikk jeg gjerne innom butikken til Brooks Brothers en gang i uken, hvis jeg var i området. For å sjekke om de hadde salg eller veldig ofte, å gå på toalettet, som var litt bortgjemt i 2 etasje, like ved den antikvariske rulletrappen. Jeg er utadvendt av natur og de ansatte på slike steder er stort sett avlønnet via provisjon, så vi snakket ofte sammen, vennlig og forfriskende. Jeg spirte alltid etter når det ville bli salg, og det var det jo faktisk ofte, og i New York er det ikke noen skam å jakte på salg. Man regnes vel for å være dum eller mindre begavet dersom man ikke er opptatt av a good deal.
I øverste etasje solgte de dresser, jeg var der når jeg måtte ha en dress, men jeg må innrømme at vanlige forretningsadresse fra Brooks Brothers ikke er så elegante i snittet som britiske dresser. Sack suits som det heter.
Bortsett fra en hang til madrasruter og klær i seersucker, er det skjortene fra Brooks Brothers som for meg representerer Preppy Style og som jeg daglig bruker. Jeg har også en del sko som jeg kjøpte i butikken, de ble solgt uten merket Peal, men er altså laget på fabrikken til Crockett og Jones i Northampton. Av en eller annen grunn kjøpte jeg aldri loafers fra Alden i butikken. De er jo ikoniske, særlig de uforede i Shell cordovan, men min dannelsesreise innen preppy style rakk ikke så langt. Jeg fikk imidlertid tak i et par debies i horsehide fra Alden, de bruker jeg ofte når protokollen sier sorte sko.
Min mest brukte artikkel fra Brooks Brothers er en odd jacket eller tweedjakke i donegal tweed. I sesongen om vinteren bruker jeg den svært ofte. Den er løs og ledig i snittet, helt annerledes enn en klassisk tweedjakke fra Cordings, og derfor liker jeg den spesielt godt. Preppy style defineres av slike jakker, med tilhørende brune cordbukser. Muligens med en kabelstrikket genser i ull under.
Memory Lane er alltid litt vedmodig, men akkurat når det gjelder preppy style og BB, bærer jeg dette med meg for resten av livet, særlig fordi jeg nesten hver dag har på meg en skjorte fra BB, gjerne en BBBDOC.
Kommentarer
Legg inn en kommentar