Bukser i muldvarpskinn. Engelsk skinn. Moleskine.

november 10, 2024

Bomull. Børstet. Puster godt. Vindtett. Varmt, men ikke så varmt som tweed. Tåler sterk slitasje. Ypperlig for høst og vinter.

Mitt forhold til dette stoffet begynte en gang på tidlig 90-tall i Oslo, da jeg stakk innom det årlige salget på Sportco, en sportsbutikk som hadde et godt utvalg av High End sportsklær, slik som tweedjakker og moleskinsbukser og fjellanorakker i bomull, fra Norrøna. Året etter gikk butikken konkurs, da sikret jeg med en fin shooting jacket i tweed fra Partridge og også fra samme produsent en oilskinjakke med tweedbesetning på kragen. Til konkurssalgpriser. Jeg var veldig fornøyd og jeg har fortsatt jakkene, denne typen klær er uslitelige.

Jeg oppdaget altså bukser i Moleskine, og siden har jeg vært venner med dette stoffet. Mine første bukser var grå og fra Barbour. De brukte jeg så mye at de ble blanke på knær og lår.

I Norge er det vel bortimot umulig å få tak i bukser av dette stoffet, det er vel svært få herremenn som kjenner til denne bomullskvaliteten og dens fortreffeligheter. Jeg gjør et unntak for oslo flaggfabrikk og Ferner i Stortingsgaten. De to butikkene kan være troendes til å ha Moleskine liggende under disk.

Hvis man er i London, er det lett å få tak i denne typen bukser, ettersom England er tyngdepunktet i verden for bruken av dette stoffet, som passer så godt i surt vær og regn og krypende kulde fra en kald steinkirke som ikke er oppvarmet, når man går i kirken til påske eller all saints Day eller julen. Det er en grunn til at herrer som på grunn av tradisjonen må gå i slike kirker, ofte har med seg en lerke med fludium som er varmende og passende for anledningen og sesongen. Helt vanlig brandy holder for meg, men de fleste jeg kjenner foretrekker selvsagt en single malt.

Mine bukser i Moleskine kjøper jeg hos Cordings, Oliver Brown og Barbour. Det forekommer en viss variasjon i både snitt og stoff. Oliver Brown har penere og tynnere og mykere kvaliteter i stoff og snittet er slankere, tilpasset folk fra City som går på pub. Buksene fra Cordings er romsligere, har sterkere stoff og er konstruert mer for jakt og fiske og hesteryggen. Men de passer også på en pub.

Til bukser som brukes til aktivitet, f.eks. Hagearbeid, er knapper til bukseseler mest praktisk fordi man da kan gå opp en størrelse og likevel ha buksen hengende på skuldrene. Men det hele kommer jo også an på snittet og hvor høyt i livet buksen sitter. Cordings og Oliver Brown har engelsk filosofi når det gjelder snittet for bukser og det er selvsagt at buksen skal sitte litt over magen og ikke over hoftene. Den typen snitt er forbeholdt italienere med smale skuldre og mustasje.

Nokså tilfeldig fikk jeg også i sin tid, det var i 2009, tak i en tradisjonell tysk arbeidsjakke, sort, i Moleskine. Hos Manufactum, som har 6-10 butikker i Tyskland, og en i Wien. Hvor de selger nokså bra ting, til nokså høye priser. Men jeg liker disse butikkene.

For meg er konnotasjonene som Moleskine har, eller ikke har, som er det beste. Fordi nesten ingen vet om stoffet, forteller ikke bruken av slike bukser noe som helst. I motsetning til tweed, hvor man straks assosierer med adel og jakt og rike folk og denslags. Selv om tweed opprinnelig var fattigfolkets hjemmevevde stoff.

Hos Cordings kan man også få tak i vester i gilde farver, i Moleskine. Beregnet for varmende bruk inni en tweedjakke, fordi det kan være fristende å bruke en tweedjakke som ytterjakke og er det sen høst og hustrig og kaldt med sludd i vindkastene, kan det være fint å ha noe over magen, som er det stedet på kroppen som gjerne foretrekker å ha det litt ekstra varmt. Sammen med anklene og hodet, som er de andre stedene på kroppen hvor man lettest mister varme.

Jeg har tre slike vester i Moleskine, en burgunder, fordi jeg lett velger rødvin laget på pinot noir. En i oransje, fordi jeg har et lett og optimistisk syn på livet og liker glade farver, og så har jeg en som er vendbar, med tattersallmønster på den ene siden, slik at den kan harmonere eller gå i ett med skjorten. Jeg har glemt hvilken farve den andre siden har, men det er trolig noe i brunt. Brune tweedjakker er min spesialitet, gjerne fra Harris.

Disse tre vestene, fra Cordings, befinner seg på ett av mine tre bosteder og jeg har mistet oversikten over hvor de bor, innerst, gjemt under en jakke, i et skap som er forsømt.

Dette eren akevitt som passer ypperlig til bruk når man er iført en bukse i engelsk skinn, på vei til en eller annen kunstutstilling.

Her kan man såvidt skimte cordings logo.

Brunt engelsk skinn.

Moleskine er ypperlig når man rydder opp i drivhuset.

Moleskine er ypperlig når man tar buss nr 40 A fra Cottagegasse til Scottentor, for å kjøpe lørdagens aviser. Det er beroligende å lese nyheter og kommentarer på papir, i motsetning til dårlige nyheter på nett som gjør meg gretten og mistrøstig.

Lungeurt, Pulmonaria, en staude som er kjent for sitt vakre og sølvskimrende bladverk. Blå og røde og hvite blomstrer i april. Foretrekker lett skygge og jevnt fukt. Da jeg plantet denne planten, hadde jeg nok på meg en bukse i Moleskine.

Staudefuksia, fra Tierra Del Fuego, helt sør i Chile. Den blomster helt til frosten kommer i slutten av november og er slett ikke en dagnøytral plante. Den starter blomstringen først når nettene blir lengre, sånn i august.

Klaseormedrue, som på god jord kan bli opp til tre meter høy, er en høstblomstrende staude med lange spir og blomstene er sterkt duftende og tiltrekker seg mye rare insekter. Amerikansk og stauden ble brukt av de innfødte til abort.