Hva jeg faktisk har på meg

 Det er lett å skrive om dresser og pensko og slips. Det er færre og færre som faktisk bruker slikt. For oss som blogger om klassisk herremote, er det en av mange sjangere. Hva man faktisk bruker mesteparten av tiden, er en annen sjanger. Så har vi en miljøvennlig sjanger, for de politisk korrekte. 

Jeg er på reisefot og har vært innom Oslo. Nå sitter jeg på Gardermoen og skal videre. Det er pluss to og tett tåke, og fuktig. Det planla jeg for og det betyr at jeg har sokker av ull, en noenlunde varm bukse av Moleskine, fra Cordings, og en tykk flanellskjorte fra Filson. Jeg liker godt å bruke disse skjortene, oversize, over en T-skjorte. I dag har jeg innerst supplert med en tynn T-skjorte i ull fra Norrøna. På toppen har jeg en beanie fra Provate White, gul, i chasmere. Et ord jeg alltid skriver feil, men neste gang skal jeg klare det.

Ytterst har jeg en sort Filson Cruiser i tykk vadmel, sort. En modell som har vært laget uforandret siden 1914-ish. Modellen har dobbelt stoff over skuldre og rygg og ermer og er derfor varm på en pustende og vindtett måte. Modellen har en stort kartlomme på ryggen, det er praktisk for det man måtte ha med seg. 

Jeg har vandret rundt i oslo for mange ærender en hel dag og så til leiligheten i oslo og så tilbake til Gardermoen og derfor er det utelukkende praktiske grunner til antrekket. Jeg har strengt tatt ingen ting å bevise og jeg har derfor anledning til å bære et hvilket som helst antrekk, så lenge jeg ikke blir nektet adgang til flyet.

Hvis jeg hadde vært i humør til å vise frem prangende forbruk, for å bruke ordene til den norskættede økonomen Torstein Veblen, hadde jeg hatt de fineste skoene jeg hadde for hånden, på føttene, og en zegnabukse og en jakke fra Turnbull and Asser, under en frakk i ull fra samme merke. Hvis jeg har transport fra sted til sted, egen bil eller bil med sjåfør, kan jeg tenke på den måten, men i virkeligheten må man tilpasse seg ikke minst været. I Norge må man være kledt for regn og sludd og storm. Og veldig snart snø og dermed også snø som smelter og fryser til is og lager glatte fortauer, for som alle vet, Norge er et fattig land som ikke har råd til å fjerne snø fra fortauene. Det betyr brodder. Som man må holde rede på.

Da jeg lette etter en varm golfjakke i ull, som jeg faktisk fant, en cardigan, dukket det også opp noen sko innerst i skapet og noen av dem tok jeg bilde av og her kommer forglemte sko fra de innerste gjemmer.

Klassiske chelseaboots fra chrokett and Jones. Selv om de er uformelle, er de så klassiske at de kan brukes til dress, hvis man er i det lunet. De har Danitesåle og kanskje burde jeg såle dem om til Gum-Lite-såle, som er mykere og lettere og dermed mer i Hokastil.
Pensko fra Trickers. Modellen heter Robert og slike derbies kan være flotte utført i Shell cordovan og det er disse. Når man går i slike sko, er man med i konkurransen om å ha de flotteste og mest skinnende skoene i selskapet og den konkurransen vinner jeg lett med glans. For hestelær gjelder det å ikke bruke vanlig skokrem. Det vil ødelegge læret. Man må bruke egen olje for Shell cordovan, og pusse og polere. 
Full brogue, fra Cheaney, utført i pebble grain leather. Kommer ikke på noe norsk ord for dette, men det er altså snakk om preget lær. Preget av en mekanisk prosess som kan lage et hvilket som helst mønster i læret. 
Denne modellen heter Maldon, akkurat som saltet, og er fra Trickers. Country boots med commando såle og slike støvler passer til turer i skog og mark der man også vil være korrekt bestøvlet. Hvis man skal innom en pub etterpå.
Her har det dukket opp et nytt bilde av Maldon-støvlene og her kan man skue dem romslige lesten, som muligens er 4444-lesten, jeg er ikke sikker, her jeg sitter på A 19 og venter på flyet, lett nervøs, siden det er tett tåke.
Modellen heter Henry og er en slags forvokst Chelsea boots, fra Trickers. Med commandosåle.
Samme sko fra en helt annen synsvinkel. En tredje synsvinkel kunne være at skoene er for grove, men det er nettopp poenget. Jo grovere jo bedre. Rugged charm.
Disse skoene heter Ghillies, ikke modellen,men skotypen og er mest vanlig til skotske nasjonaldrakter. De er fra Trickers og er utført i grønt semsket lær. Jeg bruker dem hvis jeg skal på fest hos skottene.
Et par pensko fra Brooks Brothers, laget i Italia. Noe som ikke nødvendigvis borger for kvaliteten,men disse derbies som de omtales som på engelsk, er pene og ser ut som wholecut-sko.
Enda et bilde av disse skoene, som jeg muligens kjøpte i vanvare. Men de er gode på foten og de ble kjøpt i brooks brothersbutikken på madison ave og 44, den som nå er borte og avskjelet.
Et portrettbilde av den såkalte wedgesålen. Den er myk og god å gå med, og siden dette er en variant av monkyboots, passer det godt at jeg i dag, som vanlig, flyr på monkey-class. Et penere ord for økonomiklasse. Det er i Norge meningsløst å fly på sas plus innenlands, bare for å få en brus og en lefse med advokadostuet gulrot.
Trickers monkey boots som omtrent ikke er boots,men nærmest en form for loafers. Monkeyboots ble oppfunnet på 1930-tallet, som arbeidsboots for folk som ikke bør snuble hvis hælen setter seg fast. Typisk folk som jobber med å bygge skyskrapere på Manhattan. Den tsjekkiske hæren brukte også monkeyboots, i høy utgave. 




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En vindjakke i 1950-tallets stil.

Huaraches

Down the memory lane