Tweed som aldri blir slitt
Tweedjakker av god kvalitet slites ikke, selv om man bruker dem daglig i årevis. Det er foret som eventuelt slites og før eller siden må skiftes ut. Det skal være Harris tweed som er mest slitesterkt, men de fleste tweed-stoffer av en viss kvalitet, tåler enorm slitasje uten at tidens tann biter.
Jeg ryddet litt i garderoben og kom over et stykke med minner. En shooting jacket fra Scotch House, sikkert beregnet på fasanjakt i august, for stoffet er tynn tweed, 200-300 gram. Med store utenpåliggende lommer beregnet til haglepatroner og action-back, en ekstra klaff i skulderpartiet på begge siden, noe som gjør rask skyting enklere.
Jeg husker hvor jeg kjøpte den, på Heathrow på vei hjem fra et seminar i Santiago de Compostela, en uke med utflukter med buss til vingårder i Galicia og møter og historiske vandringer i byen. Jeg husker jeg bodde på en parador og at dette var mitt første møte med Albariño-druen. Vi mesket oss med sjømat og jeg gjorde en av de klassiske tabbene en nordmann uten lokal erfaring gjerne gjør. En stor bankett, kelnere som gikk rundt med fantastiske tapas, hummer, kanari, kamskjell, etc. Gode viner og også musserende viner. Jeg klarte ikke å la være å spise meg mett på sjømaten, som var av fantastisk kvalitet. Tabben var at etterpå, en time eller to, satte vi oss til middagsbordet, med en endeløs rekke med viner, røde og hvite, og masse fisk og kjøtt og desserter. Jeg var mett og måtte virkelig kjempe for å vise litt interesse og spise litt kjøtt. En grei lærepenge. Spis alltid lite, det kommer alltid mer.
Det var i 1997 og på et stativ, faktisk tilbud, hang det ulike typer tweedjakker, på salg,og jeg prøvde den jeg likte best,fordi den hadde så store lommer, og slo til, tror det var 200 pund. Jeg hadde aldri tidligere sett action back, men jeg forsto raskt at dette var en praktisk detalj. Jeg brukte jakken nesten daglig til 2004, da hadde den krympet vesentlig. Først nå har jakken krympet tilbake til den størrelsen jeg er nå. En verdig 56, UK 46, pluss minus snitt. Intervallet 54 til 58, avhengig av snittet.
Noe som minner meg på at for 20 år siden var selv snittet til Corneliani mye videre enn nå. Jeg var nylig innom Ferner i Stortingsgaten og forhørte meg om dette, og de kunne bekrefte saken. Jeg regner med at det sitter et helt kobbel med onde siviløkonomer og regner på saken hos klesprodusenten, hvordan de ved å hele tiden forandre snittet kan forvirre kundene til å kjøpe flere dresser og således maksimere profitten, som er hele hensikten med en markedsøkonomi. Slik at samfunnets ressurser kan allokeres perfekt og etter grensenytten og sånne ting.
Fordelen med godt stoff, i dette tilfellet tett vevd, omtrent som keepers tweed, som regnes som skuddsikker tweed, er at man ikke trenger være redd for hard bruk. Man kan sove på sofaen iført jakken, og man kan vandre gjennom sandstormer og ulende kuling med sludd i kastene. Etterpå henger man opp jakken og så ordner stoffet selv opp og blir glatt og fint.
Det er stor trøst og sannferdighet i å ha slike jakker og klær som er av god kvalitet og som tåler hard slitasje. Uten å merkes ved det. Klær for et levd liv og vel så det. Jeg er temmelig sikker på at jeg har sølt både øl, vin og brennevin på denne jakken, jeg har spist kebab på vei hjem iført jakken, og jeg har sikkert fått min dose med leve stift på jakkeslagene. Det har aldri vært nødvendig å sende jakken på rens. Med god tweed bare rister man lett på jakken og så er alt smuss borte.
Det er i min alder et stort slit å holde tritt med sesongene. Tynn tweed til tidlig høst. Tyngre tweed om vinteren, men hva med de problematiske skuldersesongene? Det er ubehagelig å ha for mye klær på seg og da passer tynn tweed greit. Til jakken. The Odd-jacket som de sier i USA. Hvis jeg hadde hatt fantasi og tid, burde jeg laget en kalender hvor jeg markerer årets måneder med tweed i ulike vektklasser. Januar er 600 gram Harris-tweed mens mai er 200 gram Donegal.
Kommentarer
Legg inn en kommentar