En robust feltjakke

 

• Regular fit
• Unlined with bound seams
• Five button centre front fastening
• Two lower bellows pockets
• Two button secured breast patch pockets with angled flaps
• Inverted box pleat at centre back for added comfort and flexibility
• Epaulettes with button fastening
• Multi-stitch belt with copper eyelets
• Adjustable belt with real leather buckle
• Full working cuff
• Real-horn British-made buttons
• Reinforced elbow patches
• Etched copper rivets on the back neck and hanger loop
• Made in our own factory in Manchester, England

Mens en vanlig M 65 feltjakke er uhyre praktisk, er denne safarijakken i solid twillvevd bomull litt mer stilig. Jeg prøver ofte å være stilig, men jeg får det ikke alltid til. Jeg er på ingen måte pertentlig og i felt, dvs på tur, kan jeg sette meg ned og få en jordflekk på jakken, eller grønske på buksen, eller merker etter trekull etter grillingen ved telt bålet. Sånne ting. Klær skal brukes og akkurat denne jakken kjøpte jeg, det engelske merket Private White, fordi jeg trengte en reisejakke jeg kan krølle sammen og gjøre omtrent hva jeg vil med, samtidig som den har konnotasjoner til Safari-liv på savannen, og for meg er dette litt nostalgisk, jeg hadde 4 år i Afrika med mye safariliv på savannen, og jordfargen på stoffet er akkurat slik den skal,være. 

En Safari jakke skal ha epauletter slik at man kan feste kikkerten sikkert på skulderen. Så skal den ha et belte, for å markere slektskapet med en engelsk uniform, la oss si Afrika korpset som kjempet i zulu krigene. Jeg er for tiden slank og muskuløs og det er også en av grunnene til at jeg liker jakker med belter, slik at min kropp kan presenteres på en fordelaktig måte. Med skuldre som er bredere enn magemålet. Klær som er beslektet med uniformer for soldater og offiserer, har normalt et snitt som markerer brede skuldre. Skrekkeksemplet er selvsagt tyrolerjakken, den er svært tettsittende og har vel sikkert til oppgave å vise at man er en fjell jeger som bruker tiden til å klatre i fjell, mens man jakter på snøgeiter eller gemser. 

Safari jakker blir aldri populære, men det betyr at de ofte er på salg og det er en fin ting. Jeg kjøper av prinsipp aldri klær og sko som ikke er på salg. Jeg forstår strengt tatt ikke hvorfor safari jakker ikke er populære, i min verden er dette svært praktiske jakker med store lommer, samtidig som man kan ankomme en pen restaurant iført antrekket, rett fra løvejakten. Safarijakken har den verdigheten over seg som vanlige jakker ikke har. 

Stoffet i denne jakken er tett vevd og twillvevd og tykt. Noe som betyr at det er sterkt og at tse tse fluer ikke kan stikke gjennom stoffet. Eller malariamygg. Eller vanlig mygg. Denne egenskapen er utpreget praktisk. For meg. Jeg liker ikke myggstikk og går derfor ofte på tur i skog og mark og oppe på heia, iført turbukser fra Fjellreven. De er tynne og sterke, men også myggsikre. Det avgjørende er selvsagt at man sikrer anklene med noe. Høye støvler. Gamasjer. 

Hvis man leser moteblogger for herrer, dukker det ofte opp reportasjer om japansk street style eller bekledning for herrer som er nomader. Folk som reiser mye. Jeg er også en internasjonal nomade og når jeg reiser rundt i verden, er jeg først og fremst opptatt av praktiske ting når det gjelder bekledningen. Det er moten på sett og vis. Alle vil ha en reisejakke som er urimelig elegant og som er lett og vanntett men som puster og som har noen hemmelige lommer og som ingen andre har. Sånne greier. Som også er et system for sosiale signaler eller sosial markør, lett diskret, for at man er en person som gjør ting som ikke så mange andre gjør. Reisemessig. 

I dette økosystemet av linjakker og sandaler har feltjakken, M 65, alltid sin faste plass. Fordi den er praktisk og lett tilgjengelig. De forfengelige vil gjerne ha en amerikansk utgave fra 50-tallet. Jeg er fornøyd med en kopi.

I denne verdenen dukker safarijakken av og til opp, men faktisk uhyre skjelden. Jeg vet ikke helt årsaken,men det kan jo være at safarijakken har fått et dårlig rykte etter at britene trakk seg ut av Øst-Afrika på 50-tallet. Kolonier. Undertrykking. 

Jeg er opptatt av hvordan folk bruker klær som sosial markør og markør for maktrelasjoner. Hvordan folk bruker klær og ulike stoff og farger for å markere individualitet. Eventuelt gruppetilhørighet. En liten klan eller en stor en. I dag er slike koder nokså internasjonale og lett tilgjengelige for alle. Slike koder, at man skal bruke spesielle klesmerker eller skomerker, er strengt tatt mote, om enn i mindre målestokk enn det man blir eksponert for i massenes media og butikker. 

Jeg er elitist når det gjelder klær og foretrekker antrekk som få andre har. De fleste tilhører andre psykologiske grupper. At man vil være medlem av klubben for svært dyre klær, for populære klær, det grønne skiftet med vintage, etc. Folk er ulike og det er fint.

Tilbake til jakken jeg kjøpte. Halv pris fordi ikke så mange liker safarijakken. Jeg kjøpte den også fordi Private White lager svært solide klær og med gode sømmer og god stoffer. Som nok varer livet ut. Jeg er jo en eldre herre, men jeg liker fortsatt kvalitet. Rødvin. Biler. Oster. Bøker. Filmer.

Safarijakken skal alltid ha en splitt på ryggen, noe som gjør det lettere å bevege skuldrene når man er iført jakken. En slektning av action back skuldre, som er typisk for shooting jacket I loden eller tweed.

Ekte lær i beltespennen.

Safarijakken.fire lommer. Nokså store, det liker jeg. En innvendig lomme. Et lite minus for at denne lommen ikke er sikret med knepping.