Hoka-skammen

 Jeg skal bare en tur på butikken og slenger på meg joggebukser og mine Hoka-joggesko. T-skjorte og en turjakke fra Bergans ytterst. Jeg ser altså ut som en typisk nordmann og skal på kjøpesenteret. Jeg tenker ikke på hva slags signaler jeg sender ut ved å være kledd på denne måten, men jeg er i godt selskap. Ser jeg meg rundt, er et flertall kleddd på denne måten. En slags hverdags uniform. Noen få menn i dress, de er sikkert på vei til et møte og noen pensjonister i tweedjakke og skikkelige sko.

Man skulle tro man var i Amerika, eller i USA. Men jeg er i Oslo. Eller Bø eller en eller annen småby i Innlandet eller langs kysten. Jeg har bodd i USA i 5 år, i New York, på Manhattan og ble litt overrasket over det totale forfallet i hvordan man kler seg i det offentlige rom, da jeg flyttet bort dit. Jeg hadde i min uforstand tenkt at i alle fall på Upper East, hvor jeg bodde,ville folk kle seg med verdighet, og omhyggelig velge seg bekledning for dagen basert på hvilke signaler man hadde tenkt å sende ut. Skal man til banken for å søke lån, eller skal man menge seg med den lokale kultureliten eller skal man henge på en cafe i soho akkurat passende skjermet fra de forferdelige turistene, som selvsagt aldri har hørt om ordet kleskode.

Folk i USA synes det er helt unødvendig med skolisser når man kan velge sko uten. Bukser skal være som joggebukser, behagelige og muligens saggy. Helst shorts, fra april til november. T-skjorte og en over skjorte med lomme til mobil og nøkler. Den amerikanske uniformen.

Et lite mindretall kler seg i cordfløyel. Med eller uten tweedjakke. På vei for å undervise på det lokale college. Folk i business eller finans i mørk dress og pensko, lokalt gjerne Shell cordovan fra Alden. long Wings, derbies eller loafers. 

Sånn har det blitt overalt og jeg misliker utviklingen. Av flere grunner. Det er som å barbere seg hver dag og ta en dusj hver morgen og ta på seg en ren skjorte og gå ut på gaten og møte dagen litt fresh. Det er ikke farlig å gå med gårsdagens skjorte og ubarbert, men det vitner om en likegyldighet eller arroganse som ikke er produktiv. Der brukte jeg jaggu ordet. Calvinisten imeg tittet frem. Man kler seg for jobben. Man er ikke posør. Man er høflig og ren. Dagen har et formål og det er jobb. Om kvelden kan man slappe av og drikke vin på et spisested iført slafsete klær. Antrekk med eller uten stil. Det er helt greit.

Det er grunnen til at jeg føler litt skam når jeg er litt slafsete kledd. Sort og tynn dunjakke over T-skjortene iført behagelige Hoka joggesko.

Man trenger ikke bruke så mye tid på å kle seg med litt verdighet. En verdighet som tilhører det offentlige rom og som sender ut signaler om at man er en del av den sosiale orden, medborger og altså en som respekterer dagliglivets små og store regler i det offentlige rom. Det er en grunn til at man ikke skal blotte sine kjønnsdeler i det offentlige rom eller gå med bar overkropp i kirken, uansett hvor brede og veltrente skulder muskler man måtte ha.

Som mann kan jeg glede meg om sommeren over å se lettkledde kvinner gå på gaten. Eller sittende på cafe, mens de fikler med mobilen, iført sine minimale kostymer. Det er noe annet. Men man bør ikke gå i banken eller i en rettssak iført slike sommerlige klær.

Nå er det besteborgeren i meg som taler, vestkantfyren som mene det skal være orden i gatene og at kriminelle skal bures inn. At man ikke bør bære kniv eller pistol på offentlig sted og at man skal tilby sin sitteplass på trikken til gravide og eldre. Samt at man ikke skal oppta en sitteplass med sin veske.

Dette er noe av bakgrunnen for at jeg er omhyggelig med min bekledning i det offentlige rom. Jeg følger normene og har sort dress hvis jeg skal på formell middag hos en minister eller lignende. Grå dress når jeg skal på en mottagelse om ettermiddagen, og alltid iført randsydde sko fra Northampton. Eventuelt Ludwig Reiter, fra Wien. 

Jeg bruker skjelden slips og av enkle grunner velger jeg skjorte i hvitt og lyseblått. Til tweed velger jeg meg skjorter i tattersallmønster. For å gli inn, som en professor i engelsk litteratur eller foreleser i filosofi.

Jeg kjenner folk som omhyggelig velger slips til skjorten og dressen og som man må si er velkledde på en svært velkledd måte. Det er strålende at de tar en for laget ved å satse på den lille forskjellen. French cuffs.  Lommetørkle i brystlommen. En skikkelig klokke. Barbert eller velstusset. 

Hvis man frekventerer bedre spisesteder eller butikker, får man alltid bedre behandling dersom man er iført en fin dress i tweed, et lite nikk som indikerer at man er ekstra velkommen som kunde og alt det der. Det kalles mikro sosiologi og er et system av nikk og blikk som kommuniserer at man er en av flokken. Jeg synes det er fint å være der. Enten jeg sitter på baren på hotel Imperial og nyter en vodka martini eller sitter lett poserende på den sorte kamel am hof. 

Nå skal jeg stikke ut og kjøpe knapper til min smokingskjorte. I perlemor. Sikkert kunstig perlemor. Det betyr ikke noe. Det viktigste er at man prøver. Den lille forskjellen.

Et par two tones fra Trickers er aldri feil.

Brooks Brothers har gode skjorter også i seersucker.

Businessskjorte fra Brooks Brothers. Jeg regner med at modellen er Madison. 

Skikkelige fritidssko fra Trickers. Med myk såle, men randsydde. Folk får med seg sånt. Øverst monkey boots style.

Daks signature style.

En klassisk tweedjakke fra Cordings.

Sandaler derbies fra Cheaney. 

Tassel loafers fra Saks. I USA er stilen veldig populær, også i finans.

Ascot. Det er vel stort sett bare Turnbull and Asser som ennå selger slikt.

Ruter.