Ifølge min kone er Safari-jakke nå i motebildet

 Hun leser vel sånne moteblader og jeg har inntrykk av at hun er oppdatert når det gjelder hva kvinner skal  bære denne sesongen. Vi snakker altså om vårens og sommerens mote.

Jeg gikk forbi en butikk downtown, Monclair, et merke jeg kun forbinder med dunjakker. Det viser seg at siden 80-tallet har merket blitt rebranded og er nå blitt en svært dyrt merke. Jeg la merke til,at vindusutstillingen var pepret med safari style habitter, det var i februar, og i går gikk vi sammen forbi en annen damebutikk og der var vinduene dekket med Safari jakker og Safari shorts. Husker ikke navnet, men det var noe italiensk. Så Safari style er mote i år , og det kunne hun bekrefte. Sånn har det blitt i år og jeg er godt ristet til å spankulere moteriktig rundt i byen iført safarijakke, for jeg har samlet på Safari jakker siden 2011, da jeg flyttet til new York.

Min første safarijakke var en fra Filson. Med belte og splitt bak og opprullbare ermer, med knapp og stropp innvendig. Kakifarget. Kjøpt på den lille Orvisbutikken på femte aveny, like ved den store brooks brothers butikken på Madison. 44 st. Like ved Alden of Madison, som allerede den gangen hadde spesialisert seg på Shell Cordovan fra Alden, jeg har bare ett par av den typen fra Alden fordi jeg synes de er overpriset, men jeg er godt fornøyd med mine sorte derbies som i all sin skinnende pryd er en ivrig deltager på seminarer og middager og mottakelser. Når jeg bærer formell sort dress. De er gode å stå i, fordi korklaget under den innvendige sålen er tykkere enn på engelske sko. Skoene er bygget for US-bizznizzer på 200 kg.

Min andre safarijakke er fra italienske Beretta, den bruker jeg omtrent aldri, selv om den er slitesterk og med forsterket skulderparti. Den er laget for jakt og jeg er ingen jeger.

Så er det bare å tilstå at jeg har 4 Safari jakker kjøpt på salg hos engelske Private White. To med belte, og alle med epauletter, på skuldrene, hvor ellers, og med bellow-style lommer. Altså veldig romslige. Jeg har en i et tynt ull stoff, koksfarget, siden charcoal er en basisfarge for eldre herrer. Den mest brukte er i linstoff. En slags sennepsfarge, noe som sikrer meg at jeg aldri får møte noen med tilsvarende farve. Så har jeg en twillvevd i bomull, med belte. Den er selve arbeidshesten, siden stoffet er veldig slitesterkt. Min safarijakke for selskaplighet  er grå og i tynn børstet bomull. Tåler nok ikke Safari og ørken og savanne eller løver.

Som vanlig er det alle de store lommene som jeg er mest fornøyd med når det gjelder Safarijakker. Nå skal jeg ut og spasere med min kone, og gjett hva slags jakke jeg tar på. Det er fint vær, 19 grader og sol og vi skal spise lunch på Spittelberg. 

Safarijakke fra Private White. Uten belte, men ellers er den som safarijakker skal være. Denne er i et ull stoff, som passer for skuldersesongene, med eller uten epauletter på skuldrene.

Djevelen sitter alltid i detaljene. 

Splitten bak. Jeg drar forresten snart til Splittenberg. 7 distrikt. 

Safarijakke fra PW i tett vevd og twillvevd bomull, slitesterk og med belte og alt det andre som en safarijakke skal ha.

Huff, enda en safarijakke.

Denne safarijakken er fra Oliver Brown, London, og er i et tynt ull stoff. I stedet for helt belte, er den utstyrt med half-belt, noe som i mellomkrigstiden var vanlig for Norfolkjakker. Sistnevnte har gradvis gått nesten helt ut av motebildet, men Cordings holder ut. De har to modeller i tweed.

Min sennepsfargede safarijakke i lin. 

Denne jakken er også fra Privat White. 

Private white igjen. Tynn børstet bomull.